Ranierigate

 

Claudio Ranieri er en hedersmann som i fjor ledet laget sitt til en av tidenes lagidrettsprestasjoner, som fortjener opptil flere statuer av seg selv rundt forbi i Øst-Midlands, og som burde få Leicester Citys stadion oppkalt etter seg.

 

Claudio Ranieri er også en fotballtrener som var i ferd med å rykke ned, som virket totalt ute av stand til å snu den negative formkurven, som etter alt å dømme hadde fåttt spillerne imot seg og som følgelig måtte avskjediges.

 

Disse to sidene av saken er ikke nødvendigvis selvmotsigende.

 

Sparkingen av Claudio Ranieri satte virkelig sinnene i kok, både på balløya og andre steder. Ifølge Englands mest leste avis burde spillerne levere Premier League-medaljene tilbake. Ifølge Englands nest mest leste avis risikerer fotballen å tape millioner, fordi folk nå kommer til å slutte å følge sporten. Man kan sjelden anklage den engelske pressen for å underreagere.

 

Reaksjonene er forståelige. Ranieri er en dypt sympatisk mann, og Leicesters seriegull i fjor var et moderne fotballmirakel. Videre har man i England en spesielt sterk følelse for hierarkier. Forakten for illojalitet ekstrem. Dersom en full general sender deg ut i ingenmannsland uten noen åpenbar grunn er det din fordømte plikt å dra ut for å bli skutt. Så også i fotball: Dersom forholdet mellom en spillerstall og en manager ikke lenger er produktivt og ikke gir resultater skal man holde kjeft og ta nedrykket som en mann.

 

Men en nedrykk fra Premier League betyr mer enn bare litt mindre overskudd til eierne og litt kjipere bortekamper. Nedrykk endrer alt. Klubber får fallskjermbetalinger, men inntektstapet er likevel ekstremt. Dette har reelle konsekvenser. Ansatte mister jobben, veldedighetsprogrammer avlyses, innsatser i lokalsamfunnet må nedprioriteres, lokalindustrien mister inntekter. Det er lett å sitte i sofaer, TV-studioer og avisredaksjoner hundrevis av kilometer unna Leicester og si at Ranieri burde fått fortsette uansett hva som skjer. Det er lett å si når det ikke er din klubb og dine ansatte det får konsekvenser for.

 

Den rasende ekspertisen har heller ikke vært i garderoben denne sesongen, de har ikke vært på treningsfeltet, de har i beste fall svært begrenset innsikt i forholdet mellom Ranieri og spillerne. Dersom klubbledelsen og lederne i spillergruppen føler at Leicester har bedre sjanse til å holde plassen uten Ranieri enn med han, så er det kanskje en smule arrogant av resten av oss å skulle forklare de hvorfor de tar feil.

 

Det er kanskje også på tide å revurdere litt hvordan vi ser managere. Fotballmytologien er full av ikoniske managerfigurer, genier som over mange år bygget opp klubbene sine. Men alt tyder på at dynastibyggernes tid er forbi. Å lede en spillergruppe på toppnivå har aldri vært vanskeligere. Spillerne er i dag i de fleste tilfeller mange millionærer som har vært superkjendiser siden de var tenåringer, men egoet og personlighetstrekkene som følger med dette. Spillerne har også en verdi for klubbene som gjør at de må behandles som investeringsobjekter. Man kan ikke fryse ut spillere i øst og vest lenger. Det blir rett og slett for dyrt. Managere har realistisk sett veldig lite å true med.

 

Derfor krever det å være manager på toppnivå i dag fingerspitzengefühl, og en helt enorm kompetanse på psykologi og pedagogikk. Selv de aller beste, vår tids genier, reiser fra klubb til klubb med få års mellomrom. Å lede dagens spillergrupper er så krevende at det virker urealistisk å forvente at det skal fungere over alt for lang tid. Managere kommer inn med ferske tanker, ferske ideer, ferske motivasjontriks. Og reiser videre når triksene er brukt opp. Gjerne før.

 

Når ting låser seg fullstendig og over lengre tid for et lag har en klubb, realistisk sett, få virkelig effektive virkemidler til rådighet. Trenerskifte avskrives ofte som en enkel løsning, men det er ofte den eneste løsningen. Det som er virkelig enkelt er å sitte utenfor situasjonen og si at spillerne må ta seg sammen, løpe mer, prøve hardere, og så videre. I virkeligheten er det ikke sånn det fungerer.

 

Den moderne manager er ikke i en klubb for å bygge et dynasti, han er der for å lede en eksepsjonelt krevende prestasjonsgruppe så lenge som gruppen responderer på metodikken hans. I de aller fleste tilfeller er ikke dette lengre enn et par sesonger. Og dersom vi aksepterer det så kan vi også bli enige om at det er ingen skam i å bli avskjediget. Claudio Ranieri var rett mann på rett sted til rett tid med rett spillere i fjor. I år er ikke dette lenger tilfelle, klubben måtte gjøre en endring. Det er trist, selvsagt, for Ranieri er en hyggelig mann. Men noen krise for fotballen er det virkelig ikke. 

 

Ronaldo: Ekstrem vinner, litt dust?

Like etter en av de mange gangene en portugiser slo vekk en ball i andreomgangen mot Island gikk producer til et nærbilde av Cristiano Ronaldo, som viste tydelig med hele sin kropp og sitt vesen at han synes det var dypt urettferdig at skjebnen har belemret han med slike utilstrekkelige landsmenn. Og gesten virket, hvertfall i England, for kort tid etter begynte kommentatorene på engelsk TV å snakke om at jo, det er egentlig litt synd av skjebnen har belemret Cristiano Ronaldo med slike utilstrekkelige landsmenn.

Cristiano Ronaldo er, uten noen som helst tvil, en av tidenes beste fotballspillere. Og, som vi har fått høre gang på gang fra hans ivrigste forsvarere, så er hans ekstreme personlighet er mye av grunnen til at han har blitt så god. I tillegg til visse genetiske nådegaver så har han nådd toppen fordi han har stått lengre på treningsfeltet enn de andre, brukt mer tid i styrkerommet enn de andre, vært mer kompromissløs i dietten enn de andre.

Han er en relativ ung mann som allerede har alt: Han har mer penger enn han noen gang vil få bruk for, og hans status som en av fotballhistoriens store ikoner er allerede satt i stein. Han har, på mange måter, nådd toppen - men likevel jobber han hardere enn de fleste for å bli enda bedre. Det gjør man bare dersom man besitter en ekstrem vinnervilje, en ekstrem trang til å bli og forbli best, og så helst bli enda bedre.

Og det er nok denne ekstreme motivasjonen som i motgangstider kan skli ut i hva man kanskje kan kalle litt ugrasiøs oppførsel, både på og utenfor banen. Noe av det har ikke så mye å si. Det litt absurde stikket til Island og det at han etter sigende ikke takket folk for kampen, vel, det viser bare tegn på dårlig folkeskikk og får Portugals kaptein til å fremstå som en litt muggen 8-åring. Det er i og for seg ikke noen katastrofe.

Men det er andre utslag av denne personligheten som faktisk er litt problematisk. Som den tyske journalisten og fotballforfatteren Raphael Honigstein sa om Ronaldo under Josimars årlige Topp 50-kåring nå i høst: «Han er en fotballspiller som ikke forstår fotball. Han er som en mekaniker som er et geni på å fikse en spesifikk ting, men som ikke faktisk forstår hvordan bilen virker».

For fotball er jo tross alt en lagsport. Og det må være lov å undre: Forstår Cristiano Ronaldo at et lag der han på død og liv skal avslutte de fleste angrepene er et lag som er forutsigbart og lettere å forsvare seg mot? Forstår Cristiano Ronaldo at han i Real Madrid har to lagkamerater som de siste årene har hatt bedre uttelling på frispark enn han, så kanskje han ikke bør ta så mange? Forstår Cristiano Ronaldo at når han som kaptein for Portugal bebreider sine lagkamerater i full offentlighet så har det en negativ påvirkning på lagmoralen, noe som igjen gjør det mindre sannsynlig at de vinner? Forstår Cristiano Ronaldo egentlig at det i en lagsport faktisk også er viktig å være en god lagkamerat?

Og her ligger altså paradokset: Ronaldo har fint lite å bevise på en fotballbane. Ingen oppegående mennesker betviler ferdighetene hans. Ingen betviler at han er et enormt talent som i tillegg har jobbet hardere enn sine rivaler.

Det eneste han egentlig har igjen å bevise er at Cristiano Ronaldo kan modnes og vokse inn i en reell lederrolle. At han i en alder av 31 kan bli en leder som er samlende og motiverende for resten av laget, og som ikke umiddelbart ser seg om etter noen å skylde på når ting butter. Men det er kanskje akkurat den ekstreme motivasjonen og vinnerviljen, det som har gjort han til den superstjernen han er, som står i veien for at kan overkomme dette siste hinderet.

Fotball handler ikke bare om å vinne, det handler også om hvordan du vinner. Det er nok fare for at når de neste generasjonene ser tilbake på vår tids største fotball-ikoner, så vil Ronaldo huskes som et ekstremt talent, en ekstrem vinner, men fyr som også til syvende og sist var litt dust. Og det er jo litt synd, sånn egentlig.

England fortsatt England

For de som har fulgt det engelske landslaget i mesterskap en stund nå så var førsteomgangen mot Russland balsam for sjelen. Ikke fordi England nødvendigvis spilte så forferdelig bra, men fordi Englands utvalgte presterte mer eller mindre slik vi er vant til å se de prestere for klubblagene sine.

Det skjer noe merkelig med engelske landslagsspillere i internasjonale turneringer. Midtbanespillere som styrer kamper i Premier League til daglig klarer ikke slå enkle pasninger, vinger misser på de enkleste mottak, forsvarere våger ikke bygge opp bakfra og måker ballen langt i hytt og helvete. Vel er det slik at England er et av verdens mest oppskrytte landslag, men bunn-nivåene som ble nådd i verdensmesterskapene i Brasil og Sør-Afrika var ekstreme.

Fabio Capello identifiserte problemet, men klarte aldri løse det. I 2009, et år etter han tok over som engelsk landslagstrener, sa Capello at «Jeg husker den første treningsøkten, jeg var overrasket fordi spillerne var veldig gode. Jeg tenkte «hva har skjedd her? Dette er gode spillere, hvorfor kom de ikke til EM?». Jeg forstod alt da de spilte mot Sveits i den første kampen. De samme spillerne som var gode på trening spilte med frykt, uten selvtillit, og jeg tenkte at problemet sitter i hodene».

Capello maktet ikke å snu trenden. Nå i vår, syv år senere, sa han det samme: «Spillerne var alltid gode på trening, men når de gikk ut av spillertunnellen i VM begynte de å bli påvirket. De begynte å miste konsentrasjonen, de mistet fokus og de mistet selvtillit. Spillerne gjemmer seg når det de må gjøre er å ta ansvar. De vill ikke ha ballen, og laget mister rytmen i spillet».

Alle landslagsspillere er under voldsomt press, men for de engelske er det kanskje litt verre. Det må leve med a tmedia og supportere har totalt virkelighetsfjerne forventninger, og forskning viser at Storbritannia er et av verdens mest individ-fokuserte land. England er kanskje et lag, men når noe galt så skal en syndebukk finnes og henges.

Bland forventningene og individ-fokuset sammen med en solid dose jantelov, og du får en kulturell heksegryte der frykten for å gjøre feil er umåtelig større en ønsket om å lykkes. Dette har vist tydelig igjen på banen i de siste par turneringene, der de engelske skuldre har vært skyhøye og spillet forknytt.

Men det var akkurat dette som ikke skjedde i de første 45 minuttene lørdag kveld. Adam Lallana og Kyle Walker kombinerte fint på høyresiden, Dele Alli våget å forsøke på de samme dribleraidene som han forsøker for Tottenham, Rooney begynner gradvis å bli mer bekvem som midtbanespiller. Ikke alt gikk på skinner, Raheem Sterling virker fullstendig ute av form og Harry Kane var mer slurvete enn vi er vant til å se han, men hovedpoenget er at den lammende kollektive angsten ikke virket å være til stede.

Men så kom andre omgang.

Russlands kløktige trener Leonid Slutsky gjorde noen små endringer, flyttet laget lengre opp i banen for å komme tettere opp mot engelskmennene. Og sakte men sikkert kom angsten tilbake. Forsvarere begynte å måke ballen opp i banen fremfor å bygge opp et pasningspill. Fremover i banen var spillerne stresset og prøvde å gjøre alt så fort som mulig. Resultatet ble dårligere presisjon og dårligere valg med ball. De smarte kombinasjonene fra første omgang så vi så mye mer til.

England skapte likevel sjanser og fikk til slutt et mål ved Eric Diers frispark, men det føltes likevel som om vi var tilbake til det turneringslaget England har vært før. Og som vi vet så pleier ikke det ende så veldig bra.

I moderne tid har England i stort sett alle internasjonale turneringer snublet seg ut av gruppespillet for så å ryke ut mot første sterke motstander. Skal den trenden snus er det først og fremst angsten og de høye skuldrene som må bort. I så måte var kampen mot Russland et skritt frem - men så et stort steg tilbake.

Stilkarakteren får vente

Det stemmer sikkert at Mourinho ikke passer helt inn i Manchester United. Men ingen kommer til å bry seg når han vinner.

Det finnes forskere som argumenterer for at fotball egentlig er mye mer tilfeldig enn noen av oss har lyst til å innrømme. Dersom lag A slår lag B, som så slår lag C så skal, logisk sett, ikke lag C slå lag A. Men som vi alle vet skjer dette hele tiden, og konklusjonen er da at en fotballkamp ikke nødvendigvis er en effektiv målestokk for hvilket lag som er best. Det gjør det hvert fall vanskelig å gi noe tydelig svar på hva "best" egentlig betyr.

Og siden det ikke er så enkelt som at det beste laget vinner, så faller det til media og ymse sofasynsere av varierende kaliber å forklare hvorfor ting går som de går. Min følelse er at vi har en tendens til å ukritisk se på hva vinnerlaget har gjort og konkludere med at det nødvendigvis må være bra - og motsatt.

Derfor har det vært litt snodig å lese alle rapportene denne uken om Louis van Gaals ymse eksentrisiteter. Å danse på graven til nylig avsatte managere er en kjent og kjær tradisjon i England, og det er så å si alltid slik at dersom en manager får fyken så følger et lite jordskred av presseoppslag om hva han gjorde galt. Spillere, trenere og direktører som var misfornøyde med den utgående sjefen føler, nå som kongen er død, at de trygt kan lekke sine skrekkhistorier til media (anonymt, selvsagt).

Slik gikk det til at vi denne uken fikk lese om den totalt urimelige van Gaal, som tvang spillerne til doble treningsøkter og lange spillermøter på treningsleiren (hyl!), som sendte e-poster med evalueringer av spillernes prestasjoner (skrik!), og som tvang spillerne til å følge en taktikk fremfor å bare gjøre som de selv ville på banen (vræl!). Siden United spilte dårlig fotball og havnet på 5. plass blir disse tingene hentet frem som bevis på van Gaals udugelighet. Min mistanke er at dersom de hadde vunnet så hadde akkurat de samme tingene blitt omtalt som eksempler på hans fortreffelighet.

Jeg mistenker dette fordi vi har sett det, gang på gang. Når José Mourinhos disiplinerte, hardtarbeidende og godt forberedte Chelsea-lag vinner serien skrives det side opp og side ned om hvor grundig han jobber, hvor hardt han pisker spillerne, og hvor lange dossierer han forbereder om motstanderne. Men når laget taper er «storyen» at han er for streng med spillerne, taktikken for negativ og at spillerne ikke får frihet. Mannen og hans metoder forblir, stort sett, de samme.

Når et lag som blir kjørt hardt på trening vinner er det fordi den gode gammeldagse manageren har tynet laget i form. Når det samme laget under den samme manageren med de samme metodene taper, da er det fordi han en bakstreversk tomsing som har slitt ut spillerne.

Når en manager som gir spillerne sine frihet vinner så er det fordi han lar de «uttrykke seg», når det samme laget og den samme manageren med de samme metodene taper er det fordi han er «taktisk naiv».

Når et lag som roterer mye på laget vinner er det bevis for at rotering er bra, når et lag som roterer lite vinner er det bevis på at rotering er unødvendig. Ditto med ballbesittelse. Ditto med unge eller erfarne spillere. Ditto med bruk av sportvitenskap. Ditto med det aller meste.

I fotballen er resultatene prismen som all metodikk vurderes gjennom.

Derfor tror jeg egentlig ikke det har så mye å si at José Mourinho og hans metoder egentlig ikke er en spesielt god match i Manchester United. Ikke så lenge han vinner.

Det er riktig at hans reaksjonære taktiske instinkter og hans skepsis til unge spillere står dårlig til Uniteds historie og tradisjoner. Men dersom han vinner (og det pleier han jo å gjøre) så finner vi alltids en måte å vri akkurat det til noe positivt. "Mouinhos pragmatisme var akkurat det United trengte", kommer vi til å si. 

Jose Mourinho er i det hele tatt et vandrende eksempel på at gode resultater trumfer alle andre hensyn i fotballen. Til tross et mangfold av eksempler på egoistisk, barnslig og fjasete oppførsel fra den selvutnevnte "Special One", til tross for at lagene hans har vært jevnt over usympatiske, til tross for at han kan tære noe voldsomt på omgivelsene sine, så er han fortsatt en av fotballens mest ettertraktede lagledere. Fordi han vinner.

I hans første periode som Chelsea-trener hadde Mourinho enorm suksess, men lagets identitet var ikke det eier Roman Abramovitsj var ute etter. Han ville ha et lag som var beundret og respektert, mens Mourinhos metoder vant få venner utenfor den blå menigheten. Da Abramovitsj møtte Carlo Ancelotti for første gang i 2008 sa han at han ville ha et lag med en identitet «som Manchester United, Liverpool, AC Milan, ikke som mitt Chelsea».

Men Mourinho viste seg å være vanskelig å erstatte: Mellom 2007 og 2013 vant Chelsea bare ett seriegull (sammenlignet med to på tre sesonger under portugiseren). Abramovitsj vendte seg tilbake til Mourinho, som tok Chelsea til toppen igjen. Abramovitsj hadde lært en av de evige sannheter for en toppklubb: Flott fotball, respekt og beundring fra nøytrale, dette er ting en toppklubb ønsker. Men suksess, det er noe en toppklubb trenger. Og det er stor forskjell på «ønsker» og «trenger».

Da Sir Alex Ferguson ga seg i United hadde laget vunnet fem seriemesterskap de siste sju sesongene. Klubben hadde råd til å tenke på hva de ønsket. De ønsket ikke at en mann som Mourinho skulle lede klubben. Nå, etter tre år med 7. plass, 4. plass og 5. plass, har de ikke friheten til å tenke slik lenger. Nå handler det hva klubben trenger. United ønsker å spille fin fotball, de ønsker å dyrke frem unge spillere, men de trenger å kjempe i toppen. De trenger å vinne serien igjen. Det er ingen managere i verdensfotballen som er sterkere garantist for akkurat dette. Så får stilkarakteren og metodepreferansene komme senere.

Romantikeren Klopp står godt til følelsesbyen Liverpool

 

En oktoberdag for ti år siden gikk det rykter i Liverpool om at det var blitt funnet en død baby i en bakgate. Politiet hadde sperret av stedet, og etter kort tid begynte sørgende fra nabolaget å legge ned blomster, kondolansekort og teddybjørner. «RIP Little Baby. Safe in the arms of Jesus. From someone who is a loving mother», stod det på et av kortene. Men etterhvert kom beskjeden fra politiet: «Stop grieving, it's only a chicken». Den døde «babyen» viste seg å være en dødt kyllingfoster.



Det er, utrolig nok, en sann historie - og den brukes ofte til å illustrere at Liverpool er et usedvanlig følelsesladet sted. Folk fra andre steder i England anklager scousere for være melodramatiske, mens mange Liverpool-folk vil argumentere for at historien illustrerer empatien og det ektefølte lokalfellesskapet byen har. Uansett hvilken side av diskusjonen man lander på så kan alle være enige om at Liverpool som by er noe for seg selv.



Dette er relevant fordi Liverpools voldsomme og lettantennelige følelsesliv reflekteres også i Liverpool Football Club, slik fotballklubber ofte reflekterer sin lokalkultur. Liverpool FC dominerer bybildet i Liverpool på en måte få andre fotballklubber i England gjør. Når laget våren 2014 endelig kjempet om ligagull igjen snudde det byen på hodet.

 

Som Neil Atkinson fra The Anfield Wrap beskriver på nydelig vis i denne artikkelen var Liverpool våren 2014 plutselig en helt annen by: «All over the city parties were being had every weekend .... The whole city bounced to the weekend's rhythm, boozers packed for almost every game which had any sort of an impact at the top, boozers spilling over before, during and after when The Reds played».

 

Lagets midlertidige suksess var gnisten som satte fyr på et enormt reservoar av emosjonell bensin. I noen få korte måneder føltes det som om Liverpool var best i verden igjen, og det påvirket alle. Enten man tilhører en generasjon som opplevde 80-tallet, eller man tilhører generasjonene etter som stort sett har vokst opp på nostalgi. Men det var ikke bare resultatene som satte fyr på lokalmiljøet, det var fotballen laget spilte. «Suddenly it was football that made you want to be with your mates, football that made you want to make new mates» skriver Atkinson. «Suddenly it was a joy to be alive».

 

Anfield sydet både før, under og etter kamp. Engelske fotballsupportere elsker klubbene sine dypt og inderlig, men denne lidenskapen får som regel sitt uttrykk i nokså ryddige former. Ikke alltid i Liverpool, og spesielt ikke våren 2014. Kaoset rundt Anfield før lages avgjørende kamper, da tusener ønsket spillerbussen velkommen, var ekstraordinært og svært uvanlig på disse breddegrader. Da så mer ut som noe man kan oppleve i fotballandene rundt Middelhavet. Når Liverpool FC lykkes tar det av i Liverpool by, på en helt annen måte enn i resten av England.

 

Det har blitt vanlig å se på den enorme interessen og de intense følelsene rundt Liverpool som en ekstra utfordring for klubbens spillere og manager, ja kanskje til og med et potensielt problem. Som Gary Neville skriver i sin spalte for The Telegraph:  



«I spent almost 20 years playing for United and, like the rest of my team-mates at Old Trafford, could walk through Manchester quite easily without feeling as though I was living in a goldfish bowl. I can't think of any United or City players who would socialise or go for a meal in Liverpool, but I know of several Liverpool or Everton players who do exactly that in Manchester»

 

Etter at han signerte for LA Galaxy innrømmet også Steven Gerrard at han så frem til at han og familien hans nå kan gjøre helt vanlige ting sammen i byen de bor i. I Liverpool er presset og oppmerksomheten konstant. Og på grunn av klubbens historie og størrelse møter man nå et forventningspress som ikke står i stil med Liverpools finansielle muskler. Å være Liverpool-manager er i ferd med å bli en av fotballeuropas vanskeligste jobber.

 

En manager er mer enn bare lederen av en prestasjonsgruppe. Han er supporterflokkens hyrde, han er klubbens general og mest synlige frontfigur. Spesielt i England, der folk er over gjennomsnittlig opptatt av autoritet og lederfigurer. Det er for eksempel ingen fotballand i verden gjør mer utav hvem som har kapteinsbindet.

 

En manager må ikke bare få resultater, mens hans metodikk og oppførsel må resonnere med klubbens kultur og klubbens supportere. Det finnes nok av eksempler på managere som har gjort en brukbar jobb, men likevel aldri blitt akseptert av supporterne.



Sam Allardyce gjorde egentlig en finfin jobb i West Ham, men ble aldri populær blant fansen. Hans personlighet og pragmatiske fotball stod ikke i stil med det supporterne føler West Ham bør være. Tim Sherwood hadde, som han selv konstant maste om, en ypperlig «win ratio» i Tottenham - men et flertall av Spurs-folk følte at oppførselen hans var uverdig og var glad for å se han forsvinne fra klubben. Det finnes klubber i England der supporterne vil være ekstra tålmodige med manageren og laget så lenge de ser ut som om de jobber hardt, mens det finnes klubber der man er mer opptatt av underholdning og show.

 


Det er megetsigende at Liverpools viktigste supportergruppe heter «Spirit of Shankly», et navn som både spiller på nostalgi, lengsel etter de gode tidene, og lengselen etter en manager-messias.



Roy Hodgsons resultater i Liverpool var såpass katastrofale at han nok aldri ville blitt gammel i jobben uansett, men det er bred enighet om at øyeblikket han kalte en ligacupkamp mot Northampton Town for «en formidabel utfordring» var et slags vendepunkt. Hodgson forstod aldri Liverpool som klubb eller Liverpool som by. Som den evige pragmatikeren han er snakket han konstant ned lagets sjanser. Hodgson ville ha edruelighet og realisme. Men Liverpool FC har alltid handlet om de store følelsene, ikke den harde realiteten.



Brendan Rodgers gjorde kanskje mye galt som Liverpool-trener, men han forstod akkurat denne biten. Han sa ting som «For the people of Liverpool football is a way of life. For many other citys or countries it's a sport and it's a pastime but football here is a way of life», og «This is an iconic football club. It's a club that's up there with the world's great. When you talk Liverpool Football Club you're talking Real Madrid, Barcelona, Bayern Munich, Inter Milan, AC Milan. It's an enormous club». Kynikere vil si at det er akkurat denne holdningen som gjør at Liverpool går folk fra resten av verden på nervene, men når man er manager for Liverpool FC har ikke det noe å si. En predikant må kjenne sin menighet.

 

Og den religiøse metaforen er spesielt aktuell når vi kommer til Jürgen Klopp, for oppturen hans i Dortmund var som en fotballreligiøs vekkelse. Akkurat som Liverpool er Dortmund et sted der folket og lokalsamfunnets felles identitet er uvanlig tett knyttet til fotballaget. Klopp har selv argumentert for at Ruhrområdet er «den mest emosjonelle fotballregionen i Tyskland», og at Dortmund er «den mest emosjonelle klubben».

 

Da Klopp tok over Dortmund var det bare et par år siden klubben hadde vært på randen av konkurs. Økonomien var stabilisert, men laget surret litt formålsløst rundt på midten av tabellen. Klopp tok de til seriegull og Champions League-finale. Og måten det skjedde på var iøyenfallende. Laget gjorde alt i et vanvittig tempo, med en vanvittig vilje og intensitet. Som Raphael Honigstein bemerket i 2012: «Dortmund-spillerne jager noe konstant i tusen kilometer i timen, enten det er ballen, motstanderen, rom, eller målet». Laget spilte som utsultede ulver, jaget avgårde på hvert eneste løp av Klopp og av de 80 000 tilskuerne på Dortmunds hjemmekamper. Den emosjonelle energien fra fansen ble drivstoff for det som i en periode var Europas mest intense og løpshissige fotballag.

 

«Det er noen regioner der du må spille og leve fotball på en bestemt måte. Du må angripe, du kan ikke bare sitte på bakbeina og sentre ballen frem og tilbake», sa Klopp til The Blizzard for noen år siden: «Dette er et av disse stedene. Her må du gi folket en bestemt type fotball, den typen som ligger mitt hjerte nært: Intens til det siste minutt, og full av følelser. Fotball du vil huske».

 

Han snakket om Dortmund, men han kan like gjerne si akkurat det samme på sin første pressekonferanse som Liverpool-trener. De sterke følelsene på Merseyside kan være en utfordring for en manager. Men en karismatisk leder kan også kanalisere den emosjonelle energien på en konstruktiv måte, og gjøre det til en styrke for Liverpool. Bare det at Klopp er på vei til klubben har allerede begynt å utløse den latente entusiasmen i en klubb som etter salgene av Suarez og Serling hadde begynt å flørte med motløsheten.



En grundig skeptiker kan alltids finne argumenter for at noe ikke kommer til å funke. For selv om det er likhetstrekk mellom Dortmund og Liverpool så er det også store forskjeller. I Dortmund jobbet Klopp hovedsakelig med unge, sultne spillere som hadde mye å bevise. I Liverpool tar han over etablerte Premier League-stjerner, som kanskje ikke deler Klopps entusiasme for doble treningsøkter og en ekstremt energikrevende spillestil.

 

Spillerne han jobbet med i Dortmund var det heller ikke han som hentet, klubbens sportsdirektør Michael Zorc stod bak overgangene - og han blir ikke med til Liverpool. De siste årene har vist at rekruttering er et område der LFC har litt å hente. Og det finnes også spørsmålstegn om hvorvidt Klopps spillestil, som er bygget på enorm løpskraft og intensitet, kan opprettholdes over lengre tid. I Dortmund så det ut til at nesten hele stallen ble utbrent samtidig, og det førte til at klubben raste nedover på tabellen.

 

Det skal mer enn bare en manager og et par trenere til for å gjenskape et fotballmirakel som det som skjedde i Dortmund.



Men det finnes ingen sikre løsninger i fotballen, alle avgjørelser har et element av risiko ved seg Ingen avgjørelser har større risikoer enn ansettelsen av en trener. Dette er en av bransjens evige sannheter, og noe klubber aldri vil komme unna. I Jürgen Klopp har Liverpool i det minste en mann som har bevist at han kan ta stagnert storklubb tilbake til toppen, som er vant til å jobbe i en klubb og i et lokalområde der følelsene og presset er intenst. Og mest av alt så får de en manager som forstår Liverpool, både som by og som klubb. Det er en god begynnelse.

 

hits