hits

Big Sams store sjanse

På helt generelt grunnlag er det ofte en god ide å være skeptisk til hvite mangemillionærer som sitter i TV-studio i Qatar og jamrer om at livet har behandlet dem urettferdig.

 

Når Sam Allardyce - som ble sparket fra den engelske landslagsjobben fordi han forklarte for skjult kamera hvordan man kan bryte reglene for å tjene litt mer penger - klaget sin arme råd til Richard Keys og Andy Grey - sparket fra Sky Sports for «uakseptabel og krekende oppførsel» - på beIN Sports tidligere i hør var den naturlige reaksjonen et sted mellom kvalme og raseri. "I think you are almost deemed as second class because it is your country", klynket Big Sam. "The Premier League is the foreign league in England now".



Siden den gang har West Ham og West Bromwich ansatt henholdsvis David Moyes og Alan Pardew, noe som burde slå ihjel dette vrøvlete argumentet en gang for alle. For å snu på det: Dersom to franske managere, la oss si de heter Davide Moiyez og Alain Pardieux, hadde hatt like middelmådige CVer å vise til som «Moysey» og «Pards», så er det nok trygt å si at de ikke hadde fått jobb i verdens rikeste liga igjen med det første. Til sammenligning ble det nærmest opprørsstemning i visse krester av det engelske fotballmiljøet da Leicester ansatte Claude Puel. Den samme Puel som har vunnet Ligue 1 med Monaco, tatt Lille til Champions League, tatt Lyon til semifinale i Champions League og tatt Southampton til 8. plass og en cupfianle i sin første og eneste sesong i England. Dersom Puel er så uegnet som visse kommentatorer ville ha det til - hva i all verden skal man da si om Pradew?



Selv om at Allardyce sin påstand om at briter stiller lengre bak i køen er fundamentalt tomsete, så stemmer det nok at Premier Leagues internasjonale karakter har gjort konkurransen om jobbene spissere. Det er i fotballen som i de fleste andre bransjer: Talent følger pengene og prestisjen, og når det gjelder penger og prestisje er det få ligaer i verden som kan måle seg med Premier League. Derfor konkurrerer engelske spillere og managere ikke bare med hverandre om plassene i startoppstillingen og de gode trenerjobbene, de konkurrerer også med mange av de beste fra alle verdens kontinenter. Dette oppleves kanskje som urettferdig, men det har også visse fordeler: Da han var manager for West Ham var Sam Allardyce verdens 12. best betalte fotballtrener. Han tjente mer enn Antonio Conte i Juventus og mer enn Diego Simeone i Atletico Madrid. Så kanskje Allardyce, i stedet for å klage sin arme råd, burde takknemlig spandere en halvliter med vin til alle familieforsørgere rundt i verden som betaler stadig dyrere TV-abonnenment for å se elleville fotballgodbiter som West Bromwich - Stoke og Burnley - Crystal Palace.

 

Uanset, Big Sam jamret og Big Sam fikk svar. Nå skal han få nesten 100 millioner kroner for å være Everton-manager i 18 måneder. Og selv om Everton-fansen kanskje hadde håpet på et litt mer progressivt valg på trenersiden så er det også noe dypt fascinerende med denne ansettelsen: Endelig får Sam Allardyce sin store sjanse.

 

Allardyce har gjennom en lang karriere opparbeidet et velfortjent rykte for å være ekspert på å redde middelmådige lag fra nedrykk. Uansett hvilket yrke du hører til så kan det være flott å ha en nisje - men problemet med å ha en nisje er at du fort blir sittende fast der. Allardyce er det første navnet klubber som kjemper mot nedrykk tenker på, men han er et av de siste som vurderes av klubber i andre enden av tabellen. Selv mener Allardyce at han hadde fått en toppjobb dersom han het «Sam Allardici», men personlig mistenker jeg at det har mer med stilen hans å gjøre.

 

Brendan Rodgers og Mauricio Pochettino ble hentet fra Swansea og Southampton til Liverpool og Tottenham fordi de hadde gode resultater, men også fordi lagene deres spilte på en viss måte. Det var lett å se på Southampton og Swansea og tenke at dersom man kjører akkurat denne spillestilen, bare med bedre enkeltspillere, da blir det bra. Problemet til Allardyce har alltid vært at ingen topplag i verden spiller som noen av lagene hans har gjort. «Tett igjen forsvaret og mos ballen frem til Andy Carroll» er ikke en spillestil gir tenning på storklubbenes styrerom.Teorien er at dersom man bytter ut spillerne på et Allardyce-lag med bedre spillere vil man fortsatt ha et noe gampete fotballag. Kanksje dette er feil, kanskje det er urettferdig, men jeg føler meg temmelig trygg på at det er dette som har vært den rådende tankegangen om Allardyce. Selv vil sikkert Allardyce argumentere for at han har tilpasset spillestil etter omstendighetene og de spillerne han hadde til rådighet. 


Akkurat derfor er det interessant at han nå får sjansen i Everton. At kontrakten hans bare er på 18 måneder tyder forsåvidt på at klubben først og fremst vil ha han ut sesongen for å stabilisere situasjonen og berge plassen, men har får i det minste en mulighet til å vise enten at metodikken hans kan fungere bra med bedre spillere, eller at han i en alder av 63 år kan lede lag på en måte han aldri har gjort før.

 

I Everton har han kommet til en klubb med brukbare økonomiske rammevilkår. I fjor hadde Everton et lønnsbusjett på 83 millioner pund, ikke milevis unna Tottenham som lå på 100 millioner. Veien opp til de fem rikeste klubbene i ligaen, som alle har lønnsbudsjetter på over 195 millioner pund, er lang - men som Tottenham har vist de siste årene så er det ikke helt umulig å blande seg inn i eliten dersom man gjør mye riktig. Allardyce har overtatt en spillergruppe med åpenbare mangler, men også mye bra å jobbe med. For en manager som er opptatt å få mest mulig ut av dødballer må det være en velsignelse å ha en spiller som Gylfi Sigurðsson i stallen. Allardyce har tidligere i karrieren vært spesielt dytkig på å få det beste ut av litt eldre spillere, og det blir spennende å se om han kan få det beste ut av Wayne Rooney, om han kan hjelpe Ashley Williams å finne tilbake til en slags nivå, og om han kan tyne noen ekstra år på toppnivå ut av Leighton Baines og Phil Jagielka. En troverdig Lukaku-erstatter må hentes og man trenger nok litt mer fart på flankene, men det skal ikke all verdens med stallkirurgi til før Everton i teorien kan mønstre et veldig brukbart mannskap.

 

Det er litt å mislike Big Sam, men han har gjennom en lang karriere gjort en veldig respektabel jobb i noen veldig middelmådige klubber. Man kan definitivt argumentere for at han nå fortjener en sjanse i en klubb med mer ressurser og større ambisjoner. At metodikken hans ikke kan løfte et lag til den enden av tabellen Everton ønsker å være i er en høyst uprøvd hypotese.

 

Og uansett hvordan det måtte gå så er en ting sikkert: Everton har nå fått en manager som ønsker å slå Liverpool, og deres frytkelig utenlandske sjef Jürgen Klopp, av absolutt hele sitt hjerte, sin lever og alle andre indre og ytre organer. Det kan bli livlig på Anfield på søndag.

Ranierigate

 

Claudio Ranieri er en hedersmann som i fjor ledet laget sitt til en av tidenes lagidrettsprestasjoner, som fortjener opptil flere statuer av seg selv rundt forbi i Øst-Midlands, og som burde få Leicester Citys stadion oppkalt etter seg.

 

Claudio Ranieri er også en fotballtrener som var i ferd med å rykke ned, som virket totalt ute av stand til å snu den negative formkurven, som etter alt å dømme hadde fåttt spillerne imot seg og som følgelig måtte avskjediges.

 

Disse to sidene av saken er ikke nødvendigvis selvmotsigende.

 

Sparkingen av Claudio Ranieri satte virkelig sinnene i kok, både på balløya og andre steder. Ifølge Englands mest leste avis burde spillerne levere Premier League-medaljene tilbake. Ifølge Englands nest mest leste avis risikerer fotballen å tape millioner, fordi folk nå kommer til å slutte å følge sporten. Man kan sjelden anklage den engelske pressen for å underreagere.

 

Reaksjonene er forståelige. Ranieri er en dypt sympatisk mann, og Leicesters seriegull i fjor var et moderne fotballmirakel. Videre har man i England en spesielt sterk følelse for hierarkier. Forakten for illojalitet ekstrem. Dersom en full general sender deg ut i ingenmannsland uten noen åpenbar grunn er det din fordømte plikt å dra ut for å bli skutt. Så også i fotball: Dersom forholdet mellom en spillerstall og en manager ikke lenger er produktivt og ikke gir resultater skal man holde kjeft og ta nedrykket som en mann.

 

Men en nedrykk fra Premier League betyr mer enn bare litt mindre overskudd til eierne og litt kjipere bortekamper. Nedrykk endrer alt. Klubber får fallskjermbetalinger, men inntektstapet er likevel ekstremt. Dette har reelle konsekvenser. Ansatte mister jobben, veldedighetsprogrammer avlyses, innsatser i lokalsamfunnet må nedprioriteres, lokalindustrien mister inntekter. Det er lett å sitte i sofaer, TV-studioer og avisredaksjoner hundrevis av kilometer unna Leicester og si at Ranieri burde fått fortsette uansett hva som skjer. Det er lett å si når det ikke er din klubb og dine ansatte det får konsekvenser for.

 

Den rasende ekspertisen har heller ikke vært i garderoben denne sesongen, de har ikke vært på treningsfeltet, de har i beste fall svært begrenset innsikt i forholdet mellom Ranieri og spillerne. Dersom klubbledelsen og lederne i spillergruppen føler at Leicester har bedre sjanse til å holde plassen uten Ranieri enn med han, så er det kanskje en smule arrogant av resten av oss å skulle forklare de hvorfor de tar feil.

 

Det er kanskje også på tide å revurdere litt hvordan vi ser managere. Fotballmytologien er full av ikoniske managerfigurer, genier som over mange år bygget opp klubbene sine. Men alt tyder på at dynastibyggernes tid er forbi. Å lede en spillergruppe på toppnivå har aldri vært vanskeligere. Spillerne er i dag i de fleste tilfeller mange millionærer som har vært superkjendiser siden de var tenåringer, men egoet og personlighetstrekkene som følger med dette. Spillerne har også en verdi for klubbene som gjør at de må behandles som investeringsobjekter. Man kan ikke fryse ut spillere i øst og vest lenger. Det blir rett og slett for dyrt. Managere har realistisk sett veldig lite å true med.

 

Derfor krever det å være manager på toppnivå i dag fingerspitzengefühl, og en helt enorm kompetanse på psykologi og pedagogikk. Selv de aller beste, vår tids genier, reiser fra klubb til klubb med få års mellomrom. Å lede dagens spillergrupper er så krevende at det virker urealistisk å forvente at det skal fungere over alt for lang tid. Managere kommer inn med ferske tanker, ferske ideer, ferske motivasjontriks. Og reiser videre når triksene er brukt opp. Gjerne før.

 

Når ting låser seg fullstendig og over lengre tid for et lag har en klubb, realistisk sett, få virkelig effektive virkemidler til rådighet. Trenerskifte avskrives ofte som en enkel løsning, men det er ofte den eneste løsningen. Det som er virkelig enkelt er å sitte utenfor situasjonen og si at spillerne må ta seg sammen, løpe mer, prøve hardere, og så videre. I virkeligheten er det ikke sånn det fungerer.

 

Den moderne manager er ikke i en klubb for å bygge et dynasti, han er der for å lede en eksepsjonelt krevende prestasjonsgruppe så lenge som gruppen responderer på metodikken hans. I de aller fleste tilfeller er ikke dette lengre enn et par sesonger. Og dersom vi aksepterer det så kan vi også bli enige om at det er ingen skam i å bli avskjediget. Claudio Ranieri var rett mann på rett sted til rett tid med rett spillere i fjor. I år er ikke dette lenger tilfelle, klubben måtte gjøre en endring. Det er trist, selvsagt, for Ranieri er en hyggelig mann. Men noen krise for fotballen er det virkelig ikke. 

 

Ronaldo: Ekstrem vinner, litt dust?

Like etter en av de mange gangene en portugiser slo vekk en ball i andreomgangen mot Island gikk producer til et nærbilde av Cristiano Ronaldo, som viste tydelig med hele sin kropp og sitt vesen at han synes det var dypt urettferdig at skjebnen har belemret han med slike utilstrekkelige landsmenn. Og gesten virket, hvertfall i England, for kort tid etter begynte kommentatorene på engelsk TV å snakke om at jo, det er egentlig litt synd av skjebnen har belemret Cristiano Ronaldo med slike utilstrekkelige landsmenn.

Cristiano Ronaldo er, uten noen som helst tvil, en av tidenes beste fotballspillere. Og, som vi har fått høre gang på gang fra hans ivrigste forsvarere, så er hans ekstreme personlighet er mye av grunnen til at han har blitt så god. I tillegg til visse genetiske nådegaver så har han nådd toppen fordi han har stått lengre på treningsfeltet enn de andre, brukt mer tid i styrkerommet enn de andre, vært mer kompromissløs i dietten enn de andre.

Han er en relativ ung mann som allerede har alt: Han har mer penger enn han noen gang vil få bruk for, og hans status som en av fotballhistoriens store ikoner er allerede satt i stein. Han har, på mange måter, nådd toppen - men likevel jobber han hardere enn de fleste for å bli enda bedre. Det gjør man bare dersom man besitter en ekstrem vinnervilje, en ekstrem trang til å bli og forbli best, og så helst bli enda bedre.

Og det er nok denne ekstreme motivasjonen som i motgangstider kan skli ut i hva man kanskje kan kalle litt ugrasiøs oppførsel, både på og utenfor banen. Noe av det har ikke så mye å si. Det litt absurde stikket til Island og det at han etter sigende ikke takket folk for kampen, vel, det viser bare tegn på dårlig folkeskikk og får Portugals kaptein til å fremstå som en litt muggen 8-åring. Det er i og for seg ikke noen katastrofe.

Men det er andre utslag av denne personligheten som faktisk er litt problematisk. Som den tyske journalisten og fotballforfatteren Raphael Honigstein sa om Ronaldo under Josimars årlige Topp 50-kåring nå i høst: «Han er en fotballspiller som ikke forstår fotball. Han er som en mekaniker som er et geni på å fikse en spesifikk ting, men som ikke faktisk forstår hvordan bilen virker».

For fotball er jo tross alt en lagsport. Og det må være lov å undre: Forstår Cristiano Ronaldo at et lag der han på død og liv skal avslutte de fleste angrepene er et lag som er forutsigbart og lettere å forsvare seg mot? Forstår Cristiano Ronaldo at han i Real Madrid har to lagkamerater som de siste årene har hatt bedre uttelling på frispark enn han, så kanskje han ikke bør ta så mange? Forstår Cristiano Ronaldo at når han som kaptein for Portugal bebreider sine lagkamerater i full offentlighet så har det en negativ påvirkning på lagmoralen, noe som igjen gjør det mindre sannsynlig at de vinner? Forstår Cristiano Ronaldo egentlig at det i en lagsport faktisk også er viktig å være en god lagkamerat?

Og her ligger altså paradokset: Ronaldo har fint lite å bevise på en fotballbane. Ingen oppegående mennesker betviler ferdighetene hans. Ingen betviler at han er et enormt talent som i tillegg har jobbet hardere enn sine rivaler.

Det eneste han egentlig har igjen å bevise er at Cristiano Ronaldo kan modnes og vokse inn i en reell lederrolle. At han i en alder av 31 kan bli en leder som er samlende og motiverende for resten av laget, og som ikke umiddelbart ser seg om etter noen å skylde på når ting butter. Men det er kanskje akkurat den ekstreme motivasjonen og vinnerviljen, det som har gjort han til den superstjernen han er, som står i veien for at kan overkomme dette siste hinderet.

Fotball handler ikke bare om å vinne, det handler også om hvordan du vinner. Det er nok fare for at når de neste generasjonene ser tilbake på vår tids største fotball-ikoner, så vil Ronaldo huskes som et ekstremt talent, en ekstrem vinner, men fyr som også til syvende og sist var litt dust. Og det er jo litt synd, sånn egentlig.

England fortsatt England

For de som har fulgt det engelske landslaget i mesterskap en stund nå så var førsteomgangen mot Russland balsam for sjelen. Ikke fordi England nødvendigvis spilte så forferdelig bra, men fordi Englands utvalgte presterte mer eller mindre slik vi er vant til å se de prestere for klubblagene sine.

Det skjer noe merkelig med engelske landslagsspillere i internasjonale turneringer. Midtbanespillere som styrer kamper i Premier League til daglig klarer ikke slå enkle pasninger, vinger misser på de enkleste mottak, forsvarere våger ikke bygge opp bakfra og måker ballen langt i hytt og helvete. Vel er det slik at England er et av verdens mest oppskrytte landslag, men bunn-nivåene som ble nådd i verdensmesterskapene i Brasil og Sør-Afrika var ekstreme.

Fabio Capello identifiserte problemet, men klarte aldri løse det. I 2009, et år etter han tok over som engelsk landslagstrener, sa Capello at «Jeg husker den første treningsøkten, jeg var overrasket fordi spillerne var veldig gode. Jeg tenkte «hva har skjedd her? Dette er gode spillere, hvorfor kom de ikke til EM?». Jeg forstod alt da de spilte mot Sveits i den første kampen. De samme spillerne som var gode på trening spilte med frykt, uten selvtillit, og jeg tenkte at problemet sitter i hodene».

Capello maktet ikke å snu trenden. Nå i vår, syv år senere, sa han det samme: «Spillerne var alltid gode på trening, men når de gikk ut av spillertunnellen i VM begynte de å bli påvirket. De begynte å miste konsentrasjonen, de mistet fokus og de mistet selvtillit. Spillerne gjemmer seg når det de må gjøre er å ta ansvar. De vill ikke ha ballen, og laget mister rytmen i spillet».

Alle landslagsspillere er under voldsomt press, men for de engelske er det kanskje litt verre. Det må leve med a tmedia og supportere har totalt virkelighetsfjerne forventninger, og forskning viser at Storbritannia er et av verdens mest individ-fokuserte land. England er kanskje et lag, men når noe galt så skal en syndebukk finnes og henges.

Bland forventningene og individ-fokuset sammen med en solid dose jantelov, og du får en kulturell heksegryte der frykten for å gjøre feil er umåtelig større en ønsket om å lykkes. Dette har vist tydelig igjen på banen i de siste par turneringene, der de engelske skuldre har vært skyhøye og spillet forknytt.

Men det var akkurat dette som ikke skjedde i de første 45 minuttene lørdag kveld. Adam Lallana og Kyle Walker kombinerte fint på høyresiden, Dele Alli våget å forsøke på de samme dribleraidene som han forsøker for Tottenham, Rooney begynner gradvis å bli mer bekvem som midtbanespiller. Ikke alt gikk på skinner, Raheem Sterling virker fullstendig ute av form og Harry Kane var mer slurvete enn vi er vant til å se han, men hovedpoenget er at den lammende kollektive angsten ikke virket å være til stede.

Men så kom andre omgang.

Russlands kløktige trener Leonid Slutsky gjorde noen små endringer, flyttet laget lengre opp i banen for å komme tettere opp mot engelskmennene. Og sakte men sikkert kom angsten tilbake. Forsvarere begynte å måke ballen opp i banen fremfor å bygge opp et pasningspill. Fremover i banen var spillerne stresset og prøvde å gjøre alt så fort som mulig. Resultatet ble dårligere presisjon og dårligere valg med ball. De smarte kombinasjonene fra første omgang så vi så mye mer til.

England skapte likevel sjanser og fikk til slutt et mål ved Eric Diers frispark, men det føltes likevel som om vi var tilbake til det turneringslaget England har vært før. Og som vi vet så pleier ikke det ende så veldig bra.

I moderne tid har England i stort sett alle internasjonale turneringer snublet seg ut av gruppespillet for så å ryke ut mot første sterke motstander. Skal den trenden snus er det først og fremst angsten og de høye skuldrene som må bort. I så måte var kampen mot Russland et skritt frem - men så et stort steg tilbake.

Stilkarakteren får vente

Det stemmer sikkert at Mourinho ikke passer helt inn i Manchester United. Men ingen kommer til å bry seg når han vinner.

Det finnes forskere som argumenterer for at fotball egentlig er mye mer tilfeldig enn noen av oss har lyst til å innrømme. Dersom lag A slår lag B, som så slår lag C så skal, logisk sett, ikke lag C slå lag A. Men som vi alle vet skjer dette hele tiden, og konklusjonen er da at en fotballkamp ikke nødvendigvis er en effektiv målestokk for hvilket lag som er best. Det gjør det hvert fall vanskelig å gi noe tydelig svar på hva "best" egentlig betyr.

Og siden det ikke er så enkelt som at det beste laget vinner, så faller det til media og ymse sofasynsere av varierende kaliber å forklare hvorfor ting går som de går. Min følelse er at vi har en tendens til å ukritisk se på hva vinnerlaget har gjort og konkludere med at det nødvendigvis må være bra - og motsatt.

Derfor har det vært litt snodig å lese alle rapportene denne uken om Louis van Gaals ymse eksentrisiteter. Å danse på graven til nylig avsatte managere er en kjent og kjær tradisjon i England, og det er så å si alltid slik at dersom en manager får fyken så følger et lite jordskred av presseoppslag om hva han gjorde galt. Spillere, trenere og direktører som var misfornøyde med den utgående sjefen føler, nå som kongen er død, at de trygt kan lekke sine skrekkhistorier til media (anonymt, selvsagt).

Slik gikk det til at vi denne uken fikk lese om den totalt urimelige van Gaal, som tvang spillerne til doble treningsøkter og lange spillermøter på treningsleiren (hyl!), som sendte e-poster med evalueringer av spillernes prestasjoner (skrik!), og som tvang spillerne til å følge en taktikk fremfor å bare gjøre som de selv ville på banen (vræl!). Siden United spilte dårlig fotball og havnet på 5. plass blir disse tingene hentet frem som bevis på van Gaals udugelighet. Min mistanke er at dersom de hadde vunnet så hadde akkurat de samme tingene blitt omtalt som eksempler på hans fortreffelighet.

Jeg mistenker dette fordi vi har sett det, gang på gang. Når José Mourinhos disiplinerte, hardtarbeidende og godt forberedte Chelsea-lag vinner serien skrives det side opp og side ned om hvor grundig han jobber, hvor hardt han pisker spillerne, og hvor lange dossierer han forbereder om motstanderne. Men når laget taper er «storyen» at han er for streng med spillerne, taktikken for negativ og at spillerne ikke får frihet. Mannen og hans metoder forblir, stort sett, de samme.

Når et lag som blir kjørt hardt på trening vinner er det fordi den gode gammeldagse manageren har tynet laget i form. Når det samme laget under den samme manageren med de samme metodene taper, da er det fordi han en bakstreversk tomsing som har slitt ut spillerne.

Når en manager som gir spillerne sine frihet vinner så er det fordi han lar de «uttrykke seg», når det samme laget og den samme manageren med de samme metodene taper er det fordi han er «taktisk naiv».

Når et lag som roterer mye på laget vinner er det bevis for at rotering er bra, når et lag som roterer lite vinner er det bevis på at rotering er unødvendig. Ditto med ballbesittelse. Ditto med unge eller erfarne spillere. Ditto med bruk av sportvitenskap. Ditto med det aller meste.

I fotballen er resultatene prismen som all metodikk vurderes gjennom.

Derfor tror jeg egentlig ikke det har så mye å si at José Mourinho og hans metoder egentlig ikke er en spesielt god match i Manchester United. Ikke så lenge han vinner.

Det er riktig at hans reaksjonære taktiske instinkter og hans skepsis til unge spillere står dårlig til Uniteds historie og tradisjoner. Men dersom han vinner (og det pleier han jo å gjøre) så finner vi alltids en måte å vri akkurat det til noe positivt. "Mouinhos pragmatisme var akkurat det United trengte", kommer vi til å si. 

Jose Mourinho er i det hele tatt et vandrende eksempel på at gode resultater trumfer alle andre hensyn i fotballen. Til tross et mangfold av eksempler på egoistisk, barnslig og fjasete oppførsel fra den selvutnevnte "Special One", til tross for at lagene hans har vært jevnt over usympatiske, til tross for at han kan tære noe voldsomt på omgivelsene sine, så er han fortsatt en av fotballens mest ettertraktede lagledere. Fordi han vinner.

I hans første periode som Chelsea-trener hadde Mourinho enorm suksess, men lagets identitet var ikke det eier Roman Abramovitsj var ute etter. Han ville ha et lag som var beundret og respektert, mens Mourinhos metoder vant få venner utenfor den blå menigheten. Da Abramovitsj møtte Carlo Ancelotti for første gang i 2008 sa han at han ville ha et lag med en identitet «som Manchester United, Liverpool, AC Milan, ikke som mitt Chelsea».

Men Mourinho viste seg å være vanskelig å erstatte: Mellom 2007 og 2013 vant Chelsea bare ett seriegull (sammenlignet med to på tre sesonger under portugiseren). Abramovitsj vendte seg tilbake til Mourinho, som tok Chelsea til toppen igjen. Abramovitsj hadde lært en av de evige sannheter for en toppklubb: Flott fotball, respekt og beundring fra nøytrale, dette er ting en toppklubb ønsker. Men suksess, det er noe en toppklubb trenger. Og det er stor forskjell på «ønsker» og «trenger».

Da Sir Alex Ferguson ga seg i United hadde laget vunnet fem seriemesterskap de siste sju sesongene. Klubben hadde råd til å tenke på hva de ønsket. De ønsket ikke at en mann som Mourinho skulle lede klubben. Nå, etter tre år med 7. plass, 4. plass og 5. plass, har de ikke friheten til å tenke slik lenger. Nå handler det hva klubben trenger. United ønsker å spille fin fotball, de ønsker å dyrke frem unge spillere, men de trenger å kjempe i toppen. De trenger å vinne serien igjen. Det er ingen managere i verdensfotballen som er sterkere garantist for akkurat dette. Så får stilkarakteren og metodepreferansene komme senere.