Ranierigate

 

Claudio Ranieri er en hedersmann som i fjor ledet laget sitt til en av tidenes lagidrettsprestasjoner, som fortjener opptil flere statuer av seg selv rundt forbi i Øst-Midlands, og som burde få Leicester Citys stadion oppkalt etter seg.

 

Claudio Ranieri er også en fotballtrener som var i ferd med å rykke ned, som virket totalt ute av stand til å snu den negative formkurven, som etter alt å dømme hadde fåttt spillerne imot seg og som følgelig måtte avskjediges.

 

Disse to sidene av saken er ikke nødvendigvis selvmotsigende.

 

Sparkingen av Claudio Ranieri satte virkelig sinnene i kok, både på balløya og andre steder. Ifølge Englands mest leste avis burde spillerne levere Premier League-medaljene tilbake. Ifølge Englands nest mest leste avis risikerer fotballen å tape millioner, fordi folk nå kommer til å slutte å følge sporten. Man kan sjelden anklage den engelske pressen for å underreagere.

 

Reaksjonene er forståelige. Ranieri er en dypt sympatisk mann, og Leicesters seriegull i fjor var et moderne fotballmirakel. Videre har man i England en spesielt sterk følelse for hierarkier. Forakten for illojalitet ekstrem. Dersom en full general sender deg ut i ingenmannsland uten noen åpenbar grunn er det din fordømte plikt å dra ut for å bli skutt. Så også i fotball: Dersom forholdet mellom en spillerstall og en manager ikke lenger er produktivt og ikke gir resultater skal man holde kjeft og ta nedrykket som en mann.

 

Men en nedrykk fra Premier League betyr mer enn bare litt mindre overskudd til eierne og litt kjipere bortekamper. Nedrykk endrer alt. Klubber får fallskjermbetalinger, men inntektstapet er likevel ekstremt. Dette har reelle konsekvenser. Ansatte mister jobben, veldedighetsprogrammer avlyses, innsatser i lokalsamfunnet må nedprioriteres, lokalindustrien mister inntekter. Det er lett å sitte i sofaer, TV-studioer og avisredaksjoner hundrevis av kilometer unna Leicester og si at Ranieri burde fått fortsette uansett hva som skjer. Det er lett å si når det ikke er din klubb og dine ansatte det får konsekvenser for.

 

Den rasende ekspertisen har heller ikke vært i garderoben denne sesongen, de har ikke vært på treningsfeltet, de har i beste fall svært begrenset innsikt i forholdet mellom Ranieri og spillerne. Dersom klubbledelsen og lederne i spillergruppen føler at Leicester har bedre sjanse til å holde plassen uten Ranieri enn med han, så er det kanskje en smule arrogant av resten av oss å skulle forklare de hvorfor de tar feil.

 

Det er kanskje også på tide å revurdere litt hvordan vi ser managere. Fotballmytologien er full av ikoniske managerfigurer, genier som over mange år bygget opp klubbene sine. Men alt tyder på at dynastibyggernes tid er forbi. Å lede en spillergruppe på toppnivå har aldri vært vanskeligere. Spillerne er i dag i de fleste tilfeller mange millionærer som har vært superkjendiser siden de var tenåringer, men egoet og personlighetstrekkene som følger med dette. Spillerne har også en verdi for klubbene som gjør at de må behandles som investeringsobjekter. Man kan ikke fryse ut spillere i øst og vest lenger. Det blir rett og slett for dyrt. Managere har realistisk sett veldig lite å true med.

 

Derfor krever det å være manager på toppnivå i dag fingerspitzengefühl, og en helt enorm kompetanse på psykologi og pedagogikk. Selv de aller beste, vår tids genier, reiser fra klubb til klubb med få års mellomrom. Å lede dagens spillergrupper er så krevende at det virker urealistisk å forvente at det skal fungere over alt for lang tid. Managere kommer inn med ferske tanker, ferske ideer, ferske motivasjontriks. Og reiser videre når triksene er brukt opp. Gjerne før.

 

Når ting låser seg fullstendig og over lengre tid for et lag har en klubb, realistisk sett, få virkelig effektive virkemidler til rådighet. Trenerskifte avskrives ofte som en enkel løsning, men det er ofte den eneste løsningen. Det som er virkelig enkelt er å sitte utenfor situasjonen og si at spillerne må ta seg sammen, løpe mer, prøve hardere, og så videre. I virkeligheten er det ikke sånn det fungerer.

 

Den moderne manager er ikke i en klubb for å bygge et dynasti, han er der for å lede en eksepsjonelt krevende prestasjonsgruppe så lenge som gruppen responderer på metodikken hans. I de aller fleste tilfeller er ikke dette lengre enn et par sesonger. Og dersom vi aksepterer det så kan vi også bli enige om at det er ingen skam i å bli avskjediget. Claudio Ranieri var rett mann på rett sted til rett tid med rett spillere i fjor. I år er ikke dette lenger tilfelle, klubben måtte gjøre en endring. Det er trist, selvsagt, for Ranieri er en hyggelig mann. Men noen krise for fotballen er det virkelig ikke. 

 

Ronaldo: Ekstrem vinner, litt dust?

Like etter en av de mange gangene en portugiser slo vekk en ball i andreomgangen mot Island gikk producer til et nærbilde av Cristiano Ronaldo, som viste tydelig med hele sin kropp og sitt vesen at han synes det var dypt urettferdig at skjebnen har belemret han med slike utilstrekkelige landsmenn. Og gesten virket, hvertfall i England, for kort tid etter begynte kommentatorene på engelsk TV å snakke om at jo, det er egentlig litt synd av skjebnen har belemret Cristiano Ronaldo med slike utilstrekkelige landsmenn.

Cristiano Ronaldo er, uten noen som helst tvil, en av tidenes beste fotballspillere. Og, som vi har fått høre gang på gang fra hans ivrigste forsvarere, så er hans ekstreme personlighet er mye av grunnen til at han har blitt så god. I tillegg til visse genetiske nådegaver så har han nådd toppen fordi han har stått lengre på treningsfeltet enn de andre, brukt mer tid i styrkerommet enn de andre, vært mer kompromissløs i dietten enn de andre.

Han er en relativ ung mann som allerede har alt: Han har mer penger enn han noen gang vil få bruk for, og hans status som en av fotballhistoriens store ikoner er allerede satt i stein. Han har, på mange måter, nådd toppen - men likevel jobber han hardere enn de fleste for å bli enda bedre. Det gjør man bare dersom man besitter en ekstrem vinnervilje, en ekstrem trang til å bli og forbli best, og så helst bli enda bedre.

Og det er nok denne ekstreme motivasjonen som i motgangstider kan skli ut i hva man kanskje kan kalle litt ugrasiøs oppførsel, både på og utenfor banen. Noe av det har ikke så mye å si. Det litt absurde stikket til Island og det at han etter sigende ikke takket folk for kampen, vel, det viser bare tegn på dårlig folkeskikk og får Portugals kaptein til å fremstå som en litt muggen 8-åring. Det er i og for seg ikke noen katastrofe.

Men det er andre utslag av denne personligheten som faktisk er litt problematisk. Som den tyske journalisten og fotballforfatteren Raphael Honigstein sa om Ronaldo under Josimars årlige Topp 50-kåring nå i høst: «Han er en fotballspiller som ikke forstår fotball. Han er som en mekaniker som er et geni på å fikse en spesifikk ting, men som ikke faktisk forstår hvordan bilen virker».

For fotball er jo tross alt en lagsport. Og det må være lov å undre: Forstår Cristiano Ronaldo at et lag der han på død og liv skal avslutte de fleste angrepene er et lag som er forutsigbart og lettere å forsvare seg mot? Forstår Cristiano Ronaldo at han i Real Madrid har to lagkamerater som de siste årene har hatt bedre uttelling på frispark enn han, så kanskje han ikke bør ta så mange? Forstår Cristiano Ronaldo at når han som kaptein for Portugal bebreider sine lagkamerater i full offentlighet så har det en negativ påvirkning på lagmoralen, noe som igjen gjør det mindre sannsynlig at de vinner? Forstår Cristiano Ronaldo egentlig at det i en lagsport faktisk også er viktig å være en god lagkamerat?

Og her ligger altså paradokset: Ronaldo har fint lite å bevise på en fotballbane. Ingen oppegående mennesker betviler ferdighetene hans. Ingen betviler at han er et enormt talent som i tillegg har jobbet hardere enn sine rivaler.

Det eneste han egentlig har igjen å bevise er at Cristiano Ronaldo kan modnes og vokse inn i en reell lederrolle. At han i en alder av 31 kan bli en leder som er samlende og motiverende for resten av laget, og som ikke umiddelbart ser seg om etter noen å skylde på når ting butter. Men det er kanskje akkurat den ekstreme motivasjonen og vinnerviljen, det som har gjort han til den superstjernen han er, som står i veien for at kan overkomme dette siste hinderet.

Fotball handler ikke bare om å vinne, det handler også om hvordan du vinner. Det er nok fare for at når de neste generasjonene ser tilbake på vår tids største fotball-ikoner, så vil Ronaldo huskes som et ekstremt talent, en ekstrem vinner, men fyr som også til syvende og sist var litt dust. Og det er jo litt synd, sånn egentlig.

England fortsatt England

For de som har fulgt det engelske landslaget i mesterskap en stund nå så var førsteomgangen mot Russland balsam for sjelen. Ikke fordi England nødvendigvis spilte så forferdelig bra, men fordi Englands utvalgte presterte mer eller mindre slik vi er vant til å se de prestere for klubblagene sine.

Det skjer noe merkelig med engelske landslagsspillere i internasjonale turneringer. Midtbanespillere som styrer kamper i Premier League til daglig klarer ikke slå enkle pasninger, vinger misser på de enkleste mottak, forsvarere våger ikke bygge opp bakfra og måker ballen langt i hytt og helvete. Vel er det slik at England er et av verdens mest oppskrytte landslag, men bunn-nivåene som ble nådd i verdensmesterskapene i Brasil og Sør-Afrika var ekstreme.

Fabio Capello identifiserte problemet, men klarte aldri løse det. I 2009, et år etter han tok over som engelsk landslagstrener, sa Capello at «Jeg husker den første treningsøkten, jeg var overrasket fordi spillerne var veldig gode. Jeg tenkte «hva har skjedd her? Dette er gode spillere, hvorfor kom de ikke til EM?». Jeg forstod alt da de spilte mot Sveits i den første kampen. De samme spillerne som var gode på trening spilte med frykt, uten selvtillit, og jeg tenkte at problemet sitter i hodene».

Capello maktet ikke å snu trenden. Nå i vår, syv år senere, sa han det samme: «Spillerne var alltid gode på trening, men når de gikk ut av spillertunnellen i VM begynte de å bli påvirket. De begynte å miste konsentrasjonen, de mistet fokus og de mistet selvtillit. Spillerne gjemmer seg når det de må gjøre er å ta ansvar. De vill ikke ha ballen, og laget mister rytmen i spillet».

Alle landslagsspillere er under voldsomt press, men for de engelske er det kanskje litt verre. Det må leve med a tmedia og supportere har totalt virkelighetsfjerne forventninger, og forskning viser at Storbritannia er et av verdens mest individ-fokuserte land. England er kanskje et lag, men når noe galt så skal en syndebukk finnes og henges.

Bland forventningene og individ-fokuset sammen med en solid dose jantelov, og du får en kulturell heksegryte der frykten for å gjøre feil er umåtelig større en ønsket om å lykkes. Dette har vist tydelig igjen på banen i de siste par turneringene, der de engelske skuldre har vært skyhøye og spillet forknytt.

Men det var akkurat dette som ikke skjedde i de første 45 minuttene lørdag kveld. Adam Lallana og Kyle Walker kombinerte fint på høyresiden, Dele Alli våget å forsøke på de samme dribleraidene som han forsøker for Tottenham, Rooney begynner gradvis å bli mer bekvem som midtbanespiller. Ikke alt gikk på skinner, Raheem Sterling virker fullstendig ute av form og Harry Kane var mer slurvete enn vi er vant til å se han, men hovedpoenget er at den lammende kollektive angsten ikke virket å være til stede.

Men så kom andre omgang.

Russlands kløktige trener Leonid Slutsky gjorde noen små endringer, flyttet laget lengre opp i banen for å komme tettere opp mot engelskmennene. Og sakte men sikkert kom angsten tilbake. Forsvarere begynte å måke ballen opp i banen fremfor å bygge opp et pasningspill. Fremover i banen var spillerne stresset og prøvde å gjøre alt så fort som mulig. Resultatet ble dårligere presisjon og dårligere valg med ball. De smarte kombinasjonene fra første omgang så vi så mye mer til.

England skapte likevel sjanser og fikk til slutt et mål ved Eric Diers frispark, men det føltes likevel som om vi var tilbake til det turneringslaget England har vært før. Og som vi vet så pleier ikke det ende så veldig bra.

I moderne tid har England i stort sett alle internasjonale turneringer snublet seg ut av gruppespillet for så å ryke ut mot første sterke motstander. Skal den trenden snus er det først og fremst angsten og de høye skuldrene som må bort. I så måte var kampen mot Russland et skritt frem - men så et stort steg tilbake.

Stilkarakteren får vente

Det stemmer sikkert at Mourinho ikke passer helt inn i Manchester United. Men ingen kommer til å bry seg når han vinner.

Det finnes forskere som argumenterer for at fotball egentlig er mye mer tilfeldig enn noen av oss har lyst til å innrømme. Dersom lag A slår lag B, som så slår lag C så skal, logisk sett, ikke lag C slå lag A. Men som vi alle vet skjer dette hele tiden, og konklusjonen er da at en fotballkamp ikke nødvendigvis er en effektiv målestokk for hvilket lag som er best. Det gjør det hvert fall vanskelig å gi noe tydelig svar på hva "best" egentlig betyr.

Og siden det ikke er så enkelt som at det beste laget vinner, så faller det til media og ymse sofasynsere av varierende kaliber å forklare hvorfor ting går som de går. Min følelse er at vi har en tendens til å ukritisk se på hva vinnerlaget har gjort og konkludere med at det nødvendigvis må være bra - og motsatt.

Derfor har det vært litt snodig å lese alle rapportene denne uken om Louis van Gaals ymse eksentrisiteter. Å danse på graven til nylig avsatte managere er en kjent og kjær tradisjon i England, og det er så å si alltid slik at dersom en manager får fyken så følger et lite jordskred av presseoppslag om hva han gjorde galt. Spillere, trenere og direktører som var misfornøyde med den utgående sjefen føler, nå som kongen er død, at de trygt kan lekke sine skrekkhistorier til media (anonymt, selvsagt).

Slik gikk det til at vi denne uken fikk lese om den totalt urimelige van Gaal, som tvang spillerne til doble treningsøkter og lange spillermøter på treningsleiren (hyl!), som sendte e-poster med evalueringer av spillernes prestasjoner (skrik!), og som tvang spillerne til å følge en taktikk fremfor å bare gjøre som de selv ville på banen (vræl!). Siden United spilte dårlig fotball og havnet på 5. plass blir disse tingene hentet frem som bevis på van Gaals udugelighet. Min mistanke er at dersom de hadde vunnet så hadde akkurat de samme tingene blitt omtalt som eksempler på hans fortreffelighet.

Jeg mistenker dette fordi vi har sett det, gang på gang. Når José Mourinhos disiplinerte, hardtarbeidende og godt forberedte Chelsea-lag vinner serien skrives det side opp og side ned om hvor grundig han jobber, hvor hardt han pisker spillerne, og hvor lange dossierer han forbereder om motstanderne. Men når laget taper er «storyen» at han er for streng med spillerne, taktikken for negativ og at spillerne ikke får frihet. Mannen og hans metoder forblir, stort sett, de samme.

Når et lag som blir kjørt hardt på trening vinner er det fordi den gode gammeldagse manageren har tynet laget i form. Når det samme laget under den samme manageren med de samme metodene taper, da er det fordi han en bakstreversk tomsing som har slitt ut spillerne.

Når en manager som gir spillerne sine frihet vinner så er det fordi han lar de «uttrykke seg», når det samme laget og den samme manageren med de samme metodene taper er det fordi han er «taktisk naiv».

Når et lag som roterer mye på laget vinner er det bevis for at rotering er bra, når et lag som roterer lite vinner er det bevis på at rotering er unødvendig. Ditto med ballbesittelse. Ditto med unge eller erfarne spillere. Ditto med bruk av sportvitenskap. Ditto med det aller meste.

I fotballen er resultatene prismen som all metodikk vurderes gjennom.

Derfor tror jeg egentlig ikke det har så mye å si at José Mourinho og hans metoder egentlig ikke er en spesielt god match i Manchester United. Ikke så lenge han vinner.

Det er riktig at hans reaksjonære taktiske instinkter og hans skepsis til unge spillere står dårlig til Uniteds historie og tradisjoner. Men dersom han vinner (og det pleier han jo å gjøre) så finner vi alltids en måte å vri akkurat det til noe positivt. "Mouinhos pragmatisme var akkurat det United trengte", kommer vi til å si. 

Jose Mourinho er i det hele tatt et vandrende eksempel på at gode resultater trumfer alle andre hensyn i fotballen. Til tross et mangfold av eksempler på egoistisk, barnslig og fjasete oppførsel fra den selvutnevnte "Special One", til tross for at lagene hans har vært jevnt over usympatiske, til tross for at han kan tære noe voldsomt på omgivelsene sine, så er han fortsatt en av fotballens mest ettertraktede lagledere. Fordi han vinner.

I hans første periode som Chelsea-trener hadde Mourinho enorm suksess, men lagets identitet var ikke det eier Roman Abramovitsj var ute etter. Han ville ha et lag som var beundret og respektert, mens Mourinhos metoder vant få venner utenfor den blå menigheten. Da Abramovitsj møtte Carlo Ancelotti for første gang i 2008 sa han at han ville ha et lag med en identitet «som Manchester United, Liverpool, AC Milan, ikke som mitt Chelsea».

Men Mourinho viste seg å være vanskelig å erstatte: Mellom 2007 og 2013 vant Chelsea bare ett seriegull (sammenlignet med to på tre sesonger under portugiseren). Abramovitsj vendte seg tilbake til Mourinho, som tok Chelsea til toppen igjen. Abramovitsj hadde lært en av de evige sannheter for en toppklubb: Flott fotball, respekt og beundring fra nøytrale, dette er ting en toppklubb ønsker. Men suksess, det er noe en toppklubb trenger. Og det er stor forskjell på «ønsker» og «trenger».

Da Sir Alex Ferguson ga seg i United hadde laget vunnet fem seriemesterskap de siste sju sesongene. Klubben hadde råd til å tenke på hva de ønsket. De ønsket ikke at en mann som Mourinho skulle lede klubben. Nå, etter tre år med 7. plass, 4. plass og 5. plass, har de ikke friheten til å tenke slik lenger. Nå handler det hva klubben trenger. United ønsker å spille fin fotball, de ønsker å dyrke frem unge spillere, men de trenger å kjempe i toppen. De trenger å vinne serien igjen. Det er ingen managere i verdensfotballen som er sterkere garantist for akkurat dette. Så får stilkarakteren og metodepreferansene komme senere.

Romantikeren Klopp står godt til følelsesbyen Liverpool

 

En oktoberdag for ti år siden gikk det rykter i Liverpool om at det var blitt funnet en død baby i en bakgate. Politiet hadde sperret av stedet, og etter kort tid begynte sørgende fra nabolaget å legge ned blomster, kondolansekort og teddybjørner. «RIP Little Baby. Safe in the arms of Jesus. From someone who is a loving mother», stod det på et av kortene. Men etterhvert kom beskjeden fra politiet: «Stop grieving, it's only a chicken». Den døde «babyen» viste seg å være en dødt kyllingfoster.



Det er, utrolig nok, en sann historie - og den brukes ofte til å illustrere at Liverpool er et usedvanlig følelsesladet sted. Folk fra andre steder i England anklager scousere for være melodramatiske, mens mange Liverpool-folk vil argumentere for at historien illustrerer empatien og det ektefølte lokalfellesskapet byen har. Uansett hvilken side av diskusjonen man lander på så kan alle være enige om at Liverpool som by er noe for seg selv.



Dette er relevant fordi Liverpools voldsomme og lettantennelige følelsesliv reflekteres også i Liverpool Football Club, slik fotballklubber ofte reflekterer sin lokalkultur. Liverpool FC dominerer bybildet i Liverpool på en måte få andre fotballklubber i England gjør. Når laget våren 2014 endelig kjempet om ligagull igjen snudde det byen på hodet.

 

Som Neil Atkinson fra The Anfield Wrap beskriver på nydelig vis i denne artikkelen var Liverpool våren 2014 plutselig en helt annen by: «All over the city parties were being had every weekend .... The whole city bounced to the weekend's rhythm, boozers packed for almost every game which had any sort of an impact at the top, boozers spilling over before, during and after when The Reds played».

 

Lagets midlertidige suksess var gnisten som satte fyr på et enormt reservoar av emosjonell bensin. I noen få korte måneder føltes det som om Liverpool var best i verden igjen, og det påvirket alle. Enten man tilhører en generasjon som opplevde 80-tallet, eller man tilhører generasjonene etter som stort sett har vokst opp på nostalgi. Men det var ikke bare resultatene som satte fyr på lokalmiljøet, det var fotballen laget spilte. «Suddenly it was football that made you want to be with your mates, football that made you want to make new mates» skriver Atkinson. «Suddenly it was a joy to be alive».

 

Anfield sydet både før, under og etter kamp. Engelske fotballsupportere elsker klubbene sine dypt og inderlig, men denne lidenskapen får som regel sitt uttrykk i nokså ryddige former. Ikke alltid i Liverpool, og spesielt ikke våren 2014. Kaoset rundt Anfield før lages avgjørende kamper, da tusener ønsket spillerbussen velkommen, var ekstraordinært og svært uvanlig på disse breddegrader. Da så mer ut som noe man kan oppleve i fotballandene rundt Middelhavet. Når Liverpool FC lykkes tar det av i Liverpool by, på en helt annen måte enn i resten av England.

 

Det har blitt vanlig å se på den enorme interessen og de intense følelsene rundt Liverpool som en ekstra utfordring for klubbens spillere og manager, ja kanskje til og med et potensielt problem. Som Gary Neville skriver i sin spalte for The Telegraph:  



«I spent almost 20 years playing for United and, like the rest of my team-mates at Old Trafford, could walk through Manchester quite easily without feeling as though I was living in a goldfish bowl. I can't think of any United or City players who would socialise or go for a meal in Liverpool, but I know of several Liverpool or Everton players who do exactly that in Manchester»

 

Etter at han signerte for LA Galaxy innrømmet også Steven Gerrard at han så frem til at han og familien hans nå kan gjøre helt vanlige ting sammen i byen de bor i. I Liverpool er presset og oppmerksomheten konstant. Og på grunn av klubbens historie og størrelse møter man nå et forventningspress som ikke står i stil med Liverpools finansielle muskler. Å være Liverpool-manager er i ferd med å bli en av fotballeuropas vanskeligste jobber.

 

En manager er mer enn bare lederen av en prestasjonsgruppe. Han er supporterflokkens hyrde, han er klubbens general og mest synlige frontfigur. Spesielt i England, der folk er over gjennomsnittlig opptatt av autoritet og lederfigurer. Det er for eksempel ingen fotballand i verden gjør mer utav hvem som har kapteinsbindet.

 

En manager må ikke bare få resultater, mens hans metodikk og oppførsel må resonnere med klubbens kultur og klubbens supportere. Det finnes nok av eksempler på managere som har gjort en brukbar jobb, men likevel aldri blitt akseptert av supporterne.



Sam Allardyce gjorde egentlig en finfin jobb i West Ham, men ble aldri populær blant fansen. Hans personlighet og pragmatiske fotball stod ikke i stil med det supporterne føler West Ham bør være. Tim Sherwood hadde, som han selv konstant maste om, en ypperlig «win ratio» i Tottenham - men et flertall av Spurs-folk følte at oppførselen hans var uverdig og var glad for å se han forsvinne fra klubben. Det finnes klubber i England der supporterne vil være ekstra tålmodige med manageren og laget så lenge de ser ut som om de jobber hardt, mens det finnes klubber der man er mer opptatt av underholdning og show.

 


Det er megetsigende at Liverpools viktigste supportergruppe heter «Spirit of Shankly», et navn som både spiller på nostalgi, lengsel etter de gode tidene, og lengselen etter en manager-messias.



Roy Hodgsons resultater i Liverpool var såpass katastrofale at han nok aldri ville blitt gammel i jobben uansett, men det er bred enighet om at øyeblikket han kalte en ligacupkamp mot Northampton Town for «en formidabel utfordring» var et slags vendepunkt. Hodgson forstod aldri Liverpool som klubb eller Liverpool som by. Som den evige pragmatikeren han er snakket han konstant ned lagets sjanser. Hodgson ville ha edruelighet og realisme. Men Liverpool FC har alltid handlet om de store følelsene, ikke den harde realiteten.



Brendan Rodgers gjorde kanskje mye galt som Liverpool-trener, men han forstod akkurat denne biten. Han sa ting som «For the people of Liverpool football is a way of life. For many other citys or countries it's a sport and it's a pastime but football here is a way of life», og «This is an iconic football club. It's a club that's up there with the world's great. When you talk Liverpool Football Club you're talking Real Madrid, Barcelona, Bayern Munich, Inter Milan, AC Milan. It's an enormous club». Kynikere vil si at det er akkurat denne holdningen som gjør at Liverpool går folk fra resten av verden på nervene, men når man er manager for Liverpool FC har ikke det noe å si. En predikant må kjenne sin menighet.

 

Og den religiøse metaforen er spesielt aktuell når vi kommer til Jürgen Klopp, for oppturen hans i Dortmund var som en fotballreligiøs vekkelse. Akkurat som Liverpool er Dortmund et sted der folket og lokalsamfunnets felles identitet er uvanlig tett knyttet til fotballaget. Klopp har selv argumentert for at Ruhrområdet er «den mest emosjonelle fotballregionen i Tyskland», og at Dortmund er «den mest emosjonelle klubben».

 

Da Klopp tok over Dortmund var det bare et par år siden klubben hadde vært på randen av konkurs. Økonomien var stabilisert, men laget surret litt formålsløst rundt på midten av tabellen. Klopp tok de til seriegull og Champions League-finale. Og måten det skjedde på var iøyenfallende. Laget gjorde alt i et vanvittig tempo, med en vanvittig vilje og intensitet. Som Raphael Honigstein bemerket i 2012: «Dortmund-spillerne jager noe konstant i tusen kilometer i timen, enten det er ballen, motstanderen, rom, eller målet». Laget spilte som utsultede ulver, jaget avgårde på hvert eneste løp av Klopp og av de 80 000 tilskuerne på Dortmunds hjemmekamper. Den emosjonelle energien fra fansen ble drivstoff for det som i en periode var Europas mest intense og løpshissige fotballag.

 

«Det er noen regioner der du må spille og leve fotball på en bestemt måte. Du må angripe, du kan ikke bare sitte på bakbeina og sentre ballen frem og tilbake», sa Klopp til The Blizzard for noen år siden: «Dette er et av disse stedene. Her må du gi folket en bestemt type fotball, den typen som ligger mitt hjerte nært: Intens til det siste minutt, og full av følelser. Fotball du vil huske».

 

Han snakket om Dortmund, men han kan like gjerne si akkurat det samme på sin første pressekonferanse som Liverpool-trener. De sterke følelsene på Merseyside kan være en utfordring for en manager. Men en karismatisk leder kan også kanalisere den emosjonelle energien på en konstruktiv måte, og gjøre det til en styrke for Liverpool. Bare det at Klopp er på vei til klubben har allerede begynt å utløse den latente entusiasmen i en klubb som etter salgene av Suarez og Serling hadde begynt å flørte med motløsheten.



En grundig skeptiker kan alltids finne argumenter for at noe ikke kommer til å funke. For selv om det er likhetstrekk mellom Dortmund og Liverpool så er det også store forskjeller. I Dortmund jobbet Klopp hovedsakelig med unge, sultne spillere som hadde mye å bevise. I Liverpool tar han over etablerte Premier League-stjerner, som kanskje ikke deler Klopps entusiasme for doble treningsøkter og en ekstremt energikrevende spillestil.

 

Spillerne han jobbet med i Dortmund var det heller ikke han som hentet, klubbens sportsdirektør Michael Zorc stod bak overgangene - og han blir ikke med til Liverpool. De siste årene har vist at rekruttering er et område der LFC har litt å hente. Og det finnes også spørsmålstegn om hvorvidt Klopps spillestil, som er bygget på enorm løpskraft og intensitet, kan opprettholdes over lengre tid. I Dortmund så det ut til at nesten hele stallen ble utbrent samtidig, og det førte til at klubben raste nedover på tabellen.

 

Det skal mer enn bare en manager og et par trenere til for å gjenskape et fotballmirakel som det som skjedde i Dortmund.



Men det finnes ingen sikre løsninger i fotballen, alle avgjørelser har et element av risiko ved seg Ingen avgjørelser har større risikoer enn ansettelsen av en trener. Dette er en av bransjens evige sannheter, og noe klubber aldri vil komme unna. I Jürgen Klopp har Liverpool i det minste en mann som har bevist at han kan ta stagnert storklubb tilbake til toppen, som er vant til å jobbe i en klubb og i et lokalområde der følelsene og presset er intenst. Og mest av alt så får de en manager som forstår Liverpool, både som by og som klubb. Det er en god begynnelse.

 

Brendan på ville veier

 

Det er kanskje vanskelig å ha alt for mye medfølelse for en mann som virker så totalt overbevist over sin egen fortreffelighet som Brendan Rodgers. Dette er en mann som hadde et stort portrett av seg selv på veggen hjemme, og som har prestert å si at han er sin egen viktigste mentor. Når Rodgers da får beskjed om å pakke tannblekningsutstyret sitt og gå, så er det en voksen mengde hovmod som står for fall.



Men dersom man klarer å se forbi de mange David Brent-aktige proklamasjonene og det åpenbare Messias-komplekset, så er likevel Brendan Rodgers en fyr nøytrale fotballelskere burde heie litt på.

 

For 20 år siden, etter at en kronisk kneskade tvang han til å gi opp spillerambisjonene men før trenerkarrieren hadde kommet i gang for alvor, jobbet Rodgers morgenskift på et lager i Reading. Det er vanskelig å beskrive på en konsis måte hvor enormt lang veien er fra en lagerjobb i en av Englands kjedeligste byer og til trenerbenken på Anfield.

 

Og Rodgers fikk lite gratis. Engelske klubber er kronisk konservative og ønsker alltid å ansette et «navn». Omdømme trumfer kompetanse og ideer, selv om de etablerte navnene ofte er beviselig middelmådige.

 

Rodgers klarte likevel å komme seg opp og frem, og i Swansea fant han på mange måter en perfekt klubb: Waliserne setter fotballfilosofien sin først, og leter så etter en trener som passer inn i denne filosofien - enten han har et navn eller ikke. Rodgers, som hadde tilbragt tid i Spania og Nederland for å hente inspirasjon og utvide horisontene, passet Swansea som hånd i hanske.



Resten er, som man sier, historie. Men det som er spesielt i dag er å lese intervjuer med Rodgers fra Swansea-tiden. Sjelden har en trener virket så totalt hengiven til én spesifikk spillestil. Rodgers snakket om ballbesittende fotball og høyt press slik en predikant forkynner Guds ord til de tvilende.

 

Dette var Rodgers sitt konsept, Rodgers var den opplyste nytenkeren som hadde hentet ideer fra fjerne land - og vist at de faktisk kunne implementeres på den regntunge balløya. Under hans ledelse kunne Joe Allen og Leon Britton bli Storbritannias Xavi og Iniesta. Det var denne mannen Liverpool ansatte.

 

Det er lett å forså hvorfor. Liverpools utfordring er at de ønsker å ta opp kampen med Manchester United, Manchester City, Chelsea og Arsenal, men de akter/evner ikke å konkurrere med de finansielt. Mange gjør et stort poeng ut av at Liverpool har brukt store penger på overganger under Rodgers, men i all den tid klubben også er nødt til å holde lønnsutgiftene nede er de tallene litt villedende. Da Liverpool kom på 2. plass i 2014 hadde klubben en omsetning på 256 millioner pund, 100 millioner mindre enn Manchester City og 200 millioner mindre enn United.



I Swansea hadde Brendan Rodgers vist at et lag kan bli mer enn summen av sine enkeltspillere dersom alle drar i samme retning og dersom alle jobber etter en felles filosofi. For Liverpools amerikanske eiere, som ønsker å finne en slags fotball-versjon av «moneyball», må Rodgers sitt Swansea ha vært det perfekte eksempelet på hva de er på jakt etter.

 

Men når man har sett Liverpool denne sesongen er det et spørsmål som dukker opp mer enn noe annet: Hvor har det blitt av Rodgers sitt konsept? Hvor har det blitt av «death by football»? Hvor har det blitt av mannen som med nesten religiøs overbevisning forklarte oss at «If you can dominate the game with the ball, you have a 79% chance of winning a game of football. If you're better than the other team with the ball, you've got an 8 out of 10 chance, nearly, of winning the game»?



Man kan kanskje være uenig i dette, eller kanskje føle at det er en litt meningsløs påstand, men dette var Brendan Rodgers. Det var det han stod for. Det var disse prinsippene som hadde tatt han fra lageret i Reading og til trenerbenken på Anfield. Hvor ble de av?

 

Da han ble ansatt gikk Liverpool i gang med å kvitte seg med spillere fordi de ikke passet inn i Rodgers sitt system. Men i sin siste kamp som Liverpool-manager satt Rodgers på benken og så nysigneringen James Milner, en av lagets best betalte spillere, bomme på halvparten av pasningene han prøvde seg på. For tre år siden ble Andy Carroll ble sendt på dør fordi han ikke passet inn, mens denne sommeren hentet man Christian Benteke for 32.5 millioner pund.



I den elleville andresesongen, da Suarez, Sturridge og Sterling herjet, gjorde Rodgers klokt i å bremse ned tiki-taka-tendensene og heller sette opp laget til å slå mer direkte pasninger til den lynraske løperrekka. Det er alltid et godt tegn når en manager kan tilpasse metodene sine fordi et lag har åpenbare styrker å spille på. Men med Suarez i Barcelona, Sterling i Manchester og Sturridge tapt til skader, var det tydelig at Liverpool denne sesongen måtte sette sammen et nytt lag.

 

Kort tid før han fikk sparken på søndag sa Rodgers det samme til pressen: «If we are to replicate what we did two years ago, we will have to build something. That will take time». Men hva slags prinsipper lå i grunn for denne gjenoppbyggingen? De har Christian Benteke i boksen, men slår ingen innlegg til han. De har en manager som tror på ballbesittelse og «death by football», men som ender opp med å hente James Milner som sentral midtbanespiller.

 

Liverpool denne sesongen har sett ut som et lag helt uten en tydelig plan, helt uten en tydelig filosofi. De har med andre ord vært det stikk motsatte av det Brendan Rodgers ble hentet for å bygge. Og da er det kanskje ikke rart at eierne velger å avslutte arbeidsforholdet.

 

Hvor veien går videre for Liverpool er vanskelig å spå, for uansett hvem de ansetter vil de fundamentale problemene være de samme: De vil fortsatt være en klubb med et ambisjonsnivå som ikke står i stil med deres finansielle muskler. Og mye tyder på at overgangskomiteen, som har skutt mye bom på markedet de siste par sesongene, vil bestå. Dette er ikke problemer som en ny manager automatisk vil løse.

 

 

Før runden: Voodoo, Nando's og klassisk Sherwood

Lørdag



Tottenham - Manchester City

Han ser ikke helt ut som typen til det, men det er fristende å se for seg at Mauricio Pochettino kommer til å bruke fredagskvelden til god gammeldags voodoo. At han vil bruke tiden før avspark mot City på å sparke, slå, stikke, forgifte, skyte, sprenge og sette fyr på en figur av Sergio Agüero.

For selv om Agüero har startet sesongen litt tregt så pleier alltid kamper mot Tottenham å være ensbetydende med målkalas fra den lille argentineren. I de fire siste ligakampene mot Tottenham har City scoret totalt 16 mål, og Agüero har scoret åtte av disse. Forrige sesong scoret Agüero alle Citys fem mål mot Tottenham i Premier League.

Det har nok hjulpet Agüero at stopperparene han har møtt i de siste fire ligakampene mot Spurs har vært henholdsvis Chirices - Dawson, Dawson - Kaboul, Vertonghen - Fazio og Kaboul - Fazio. Det har med andre ord alltid vært en eller flere skikkelig treige folk tilstede i Tottenhams midtforsvar. En skulle tro at det belgiske tospannet Alderweireld - Vertonghen i det minste har bedre fysiske forutsetninger til å stoppe Agüeros kjappe bein.

Men fotball kan være en rar sport, når spillere først kommer inn i en slik stim kan det fort bli en selvoppfyllende profeti. Tottenham-spillerne kommer til å ha en liten stemme i bakhodet som sier «faen, der kommer Agüero, han scorer alltid mot oss», mens Agüero kommer til å ha en stemme som sier «alright, dette er Tottenham, de scorer jeg alltid mot». Og da blir det ofte akkurat sånn.

 

Leicester City - Arsenal

Forrige uke lovet Claudio Ranieri spillerne sine pizza dersom de holdt nullen, og spillerne gikk umiddelbart hen og slapp inn to mål mot Stoke. Klar tale. Man mistenker at Ranieri må revurdere de kulinariske insentivene og heller friste med kebab, Nando's eller noe slikt.

For Arsenal må uken som gikk ha gitt en beinhardt tilfelle av déjà vu. Wengers Arsenal tapte mot Mourinhos Chelsea, som de stort sett alltid gjør - før de vant mot Tottenham, som de for det meste også gjør (22 seiere, 17 uavgjort og 7 tap under Wenger). Det som imidlertid ikke ga déjà vu vu var at Mathieu Flamini scoret to mål, det har aldri skjedd før.

Men på en filosofisk nivå så oppsummerer de to målene til Flamini mye av det som gjør fotballen så magisk. Når en midtbanesliter som har blitt avskrevet av de fleste kan slå til med to mål i samme kamp, for første gang i karrieren, mot klubbens erkerivaler, da innser man at det aller aller meste er mulig. Det kan gi inspirasjon til oss alle. Bare tenkt på det. Fred i midtøsten, en kur for alle sykdommer, en verden der folk slutter å si "kjør da" og "sykehus" hele tiden, alt dette virker litt mer mulig å få til når Flamini kan score to mål i et London-derby. 

 

Liverpool - Aston Villa

Tim Sherwood så ut som om han var på randen av å bedrive selvskading etter tapet mot West Bromwich, så man må være ganske kald og følelsesløs for å ikke unne mannen en liten opptur i ligacupen.

Og med oppturen kom også et innslag av det jeg fra nå av vil kalle «klassisk Sherwood»: Aston Villa var nokså håpløse i første omgang, men kom seg inn i kampen igjen etter å ha gjort to bytter i pausen - vant til slutt. En storfornøyd Sherwood forklarte til pressen etter kampen at planen var hele tiden å slå masse langpasninger i første omgang, for så å endre spillestil i pausen. Alt gikk etter planen, Tim var fornøyd med alt, og mest av alt fornøyd med sin egen plan. «Jeg er ikke helt sikker på at en taktikk som innebærer å bli buet av banen ved pause er en spesielt god plan», foreslo Birmingham-trener Gary Rowett.

Det virker som om det hviler en liten forbannelse over Brendan Rodgers om dagen. Ikke bare sliter han med uflaks i sin egen klubb (kaptein Jordan Hederson ute med skade i et par måneder, og får nå selskap på skadelisten av Christian Benteke), men spillere som ikke fikk det til på Anfield står i kø for å vise andre steder at de duger: Iago Aspas scoret to mål da Celta senket Barcelona, mens Mario Balotelli både scoret, jobbet hardt og ignorerte forsøk på å hisse han opp da Milan slo Udinese 3-2. Kanskje Rodgers ikke er den store motivatoren han selv virker å tro at han er likevel?

I det hele tatt er det dårlige tider for Prosjekt Brendan. Som tidigere omtalt på bloggen virker årets Liverpool-lag fryktelig retningsløse, ikke bare som et lag som spiller dårlig men som et lag som ikke har en tydelig ide av hva det vil si å spille bra. Dårlige resultater er ille nok, men det er ofte når lag ikke en gang ser ut som om de er på vei i retning av noe som blir bra at eiere og direktører virkelig blir stressa.

Samtidig er det lett å føle litt sympati for Rodgers, for Liverpool virker som de er i ferd med å bli en klubb som er nesten umulig å være manager for. Ressursgapet mellom de og Premier Leagues fire rikeste klubber er betydelig, og ser ikke ut til å bli mindre med det første. Klubben har divisjonens femte største lønnsbudskjett, logisk sett cirka divisjonens femte beste stall - men det virker likevel som om femteplasser oppleves som nederlag. Liverpools eierskap burde enten justere ambisjonsnivået, eller begynne å bruke like mye penger som klubbene de konkurrerer med.



West Ham - Norwich

West Hams resultat mot borte Manchester City var like fabelaktig som det var absurd. Det var egentlig ingen logikk før kampen som tilsa at det skulle gå slik, bortsatt fra at laget så langt hadde vært veldig gode på bortebane og langt mindre gode på hjemmebane. Med det i bakhodet er det vel bare å konkludere med at de nå kommer til å rote det til mot Norwich.

 

Southampton - Swansea

Mønsterbruk-møte på sørkysten! Ronald Koeman sa denne uken at både hans Southampton og helgens motstander Swansea er gode eksempler på hvordan klubber bør drives, og han har nok rett i det.

Selv om Swansea har fortjent all skryten de har fått denne sesongen så langt var det synd å se de ryke ut av ligacupen mot Hull City denne uken. For lagene på midten av Premier League-tabellen, som hverken trenger å bekymre seg for nedrykk eller har skjellig grunn til å håpe på Champions League, så burde cupene være et åpenbart satsningsområde. Men tapet viser kanskje også det som kan bli Swanseas akilleshæl utover sesongen: Stallen er ikke særlig dyp, og så snart et eller flere førstevalg er ute av laget så svekkes kapasiteten betraktelig.

 

Stoke - Bournemouth

Tre poeng på seks kamper er veldig nær krisetilstander for Stoke, men det var akkurat nok gode tendenser forrige helg mot formlaget Leicester til ingen trekker i alarmen helt enda.

Som Eddie Howe, manager for helgens motstander, selv sa denne uken: «Når jeg har sett gjennom Stokes kamper denne sesongen har jeg blitt veldig imponert. De ser ikke ut som et lag som ikke har vunnet enda. Det er sånn et lag som du om noen uker vil se på et helt annet sted på tabellen».



Manchester United - Sunderland

Vel, dersom noen skulle lure på hva Louis van Gaal prøver å få til med Manchester United så er det nyttig at vi nå har fått en fasit: Mål nummer tre mot Southampton forrige helg. Ok, selve målet kom etter en retur fra keeper, men oppbyggingen, de 45 pasningene som til slutt endte med at Memphis Depay avsluttet via stolpen og rett til Mata.

Det var heller ikke bare antallet pasninger som var Van Gaalsk, det var måten United bygget spillet opp, brukte trygge, sikre pasningsvalg til å spille seg i posisjon til å få et gjennombrudd. Van Gaals teori er at dersom man kan holde ballen i laget og bevege den rundt på banen på denne måten, da vil man før eller senere finne en åpning. Fremfor at en ving skal utfordre på egenhånd eller en midtbanespiller skal spille en overambisiøs pasning skal man vente til man får jobbet frem en helt tydelig åpning. «Jeg sier til laget at åpninger vil alltid eksistere når du spiller ballbesittende fotball, så det er en bekreftelse av min filosofi», sa Van Gaal om målet etter kampen.

Så får det være opp til hver enkelt å vurdere om man føler dette er en filosofi og en spillestil som passer Manchester United. Og tiden vil vise om den gir de ønskede resultatene. Det skal nok uansett være godt nok til å mose Sunderland.

 

Newcastle - Chelsea

Det som druknet litt i flodbølgen av indignasjon som ble utløst av Diego Costas seneste utskeielser var at Chelsea mot Arsenal begynte å se gode ut igjen. De to røde kortene til Arsenal, spesielt det første, gjorde selvsagt veldig mye for å avgjøre kamputfallet, men det var likevel umulig å ikke legge merke til at Chelsea så raskere, skarpere, mer aggressive og mer bestemte ut. De begynte, kort sagt, å se ut som Jose Mourinhos Chelsea igjen.

Og når man først er litt på gang så er det vel lite som passer bedre enn å møte et Newcastle-lag som står på terskelen av full krise. Selv klubbens manager, Steve McClaren, innrømte etter det flaue cup-tapet mot Sheffield Wednesday denne uken at krisen er nær. Da er det jo koselig å ha Chelsea og Manchester City i de to neste kampene. Det er all grunn til å tro at fire strake tap i serie og cup vil bli til seks.

Newcastle vil da stå med to poeng på åtte kamper i serien, en poengsum som ringer noen bjeller for Harry Redknapp-kjennere...

 

Søndag



Watford - Crystal Palace

Crystal Palace sin vanvittige borteform fikk seg en liten bulk forrige helg mot Tottenham, og de kan få en ny tøff oppgave her. Ikke fordi Watford er guds gave til fotballen, men fordi de så langt denne sesongen har vis prov på taktisk klokskap og solid organisering. Watford vil nok, som Tottenham forrige helg, være veldig bevisste på Palace sitt ønske om å få kontringer og ta de nødvendige forhåndsregler.

 

Mandag

 

West Bromwich - Everton

Jeg har en teori om at duellen forrige helg mellom Garry Monk og Roberto Martinez, Swansea og Everton, ble en slags overdose av sympatiske folk. Det rett og slett måtte ende 0-0, for alle involverte er så likandes at det nesten hadde vært ukarakteristisk og kjipt on noen scoret. Den bejublede italienske journalisten og forfatteren Giovanni Brera mente at den perfekte fotballkamp vil ende 0-0, siden det betyr at ingen har dummet seg ut.

Nåvel. Ingen grunn til å frykte overdreven snillisme i et møte med Tony Pulis. West Bromwich har ikke vært nøytrale TV-titteres venner så langt i år. De tre siste kampene mot henholdvis Stoke, Southampton og Aston Villa har vært spillemessig noen av de minst interessante så langt denne sesongen. Men på de tre kampene har WBA tatt syv poeng, så Pulis har all grunn til å være fornøyd. 

Før runden: Feider, pizza og the happy one

Lørdag

 

Chelsea - Arsenal

Det føles lenge siden Jose Mourinho erklærte at han nå var «the happy one». Da portugiseren tok over Chelsea for andre gang insistere han på at han nå var «mer stabil, mer moden». Det var en fin tanke, men vi burde ha forstått at det ikke kunne vare. Å kalle Mourinho «the happy one» nå vil utvilsomt oppfattes som sarkasme. Selv om det bare står september på kalenderen begynner listen av folk og ting som har forarget Mourinho denne sesongen å bli passe lang.

Og selv om han ble provosert denne uken da noen våget å insinuere at han også tidligere har hatt problemer i sin tredje sesong i en klubb, så er det mye som tyder på at hans metoder kan slite ut miljøet rundt han. Som Manchester Citys daglige leder Ferran Soriano en gang sa: «Mourinho is a winner, but in order to win he guarantees a level of tension that becomes a problem».

Dette er en av de mange grunnene til at feiden mellom han og Arsene Wenger er så fascinerende, fordi Wenger virker å være i motsatt enda av skalaen. Wenger foretrekker en harmonisk spillergruppe, han vil helst ikke ha alt for store personligheter i klubben, han krangler ikke med alt og alle, han vil ha fred og fordragelighet. Mange av hans kritikere peker på akkurat dette som en av grunnene til at Arsenal i de senere årene stadig vekk kommer svært nær suksess - men aldri helt i mål. «Specialist in failure», som Mourinho kalte han.

Men Wenger har i det minste bygget et dynasti, han har formet en klubb fullstendig i sitt bilde og han har hatt suksess i en klubb over lang tid. Det er det Mourinho ønsket å oppnå i Chelsea da han kom tilbake til klubben, det var derfor han i starten tonet ned faktene og snakket om stabilitet og modenhet. For man kan ikke starte krangler med alt og alle dersom man har planer om å bli værende i en klubb i lang lang tid.

Han kan fortsatt lykkes, det er fullt mulig for han å overleve denne krisen. Men kanskje hadde han vært tjent med å finne tilbake til «the happy one».

 

Aston Villa - West Bromwich

De som gledet seg til å se til Tim Sherwood kaste klesplagg hit og dit, og til å høre han si vanvittige ting til pressen med jevne mellomrom, vel, de har så langt denne sesongen blitt litt skuffet. Det har nesten virket som om Sherwood går litt på halv maskin, som om hans frittalende og frittfølende væremåte har blitt roet ned.

Men denne uken begynte Sherwood å ligne på seg selv igjen. «De neste to kampene betyr absolutt alt for denne klubben. Vi har to av de største kampene denne klubben noen gang kommer til å ha foran oss. Spillerne kommer til å vite etter West Bromwich-kampen at den neste gangen de spiller så kommer det til å være den viktigste kampen de noen sinne kommer til å spille for klubben», sa Sherwood denne uken. Wow.

Lokalderby mot West Bromwich etter en litt trasig sesongstart, ok, men Sherwood er definitivt den første personen i fotballhistorien som har omtalt en kamp i tredje runde i ligacupen som den viktigste kampen spillerne noen sinne kommer til å spille for klubben. Selv om det er mot byrival Birmingham City.

Det er også interessant å se at mens andre managere ofte prøver å lette på presset spillerne deres må håndtere, så velger altså Sherwood å skru opp presset så mye som mulig. Det blir interessant å se hvordan det slår ut.

 

Swansea - Everton

Et av helgens mest interessante oppgjør. Swansealona møter Roberto Martinez sitt Everton. Det er alltid litt spesielt når Roberto Martinez kommer på besøk til Swansea, siden det var under Martinez sin ledelse for nesten ti år siden at Swansea tok sine første steg i retning Premier League.

«Vi endret treningsmetodene for flere år siden, spesielt under Roberto Martinez. Under en normal treningsøkt hadde hver spiller før 2-300 ballberøringer, mens når vi la om metodene hadde hver spiller 5-6-700 ballberøringer. Det gjør en veldig stor forskjell på dine egenskaper med ballen, og selvtilliten din når du har ballen», fortalte Garry Monk selv til TV2 for noen år siden, da han selv fortsatt var spiller. Nå er det Monk som er sjefen, og det er Monk som har videreutviklet spillestilen Martinez var med å legge grunnlaget for.

 

Stoke - Leicester

Det er fortsatt tidlig, men to poeng og kun tre scorede mål på de fem første kampene er noe helt annet enn hva Stoke hadde forventet. Og før sesongen så kanskje en hjemmekamp mot Leicester ut som tre sikre poeng, men slik Claudio Ranieris menn har startet sesongen så er jo dette absolutt ikke tilfellet.

Ranieri var i strålende form på sin pressekonferanse denne uken, der han avslørte at han har lovet spillerne sine pizza dersom de holder nullen. «I told them, if you keep a clean sheet, I'll buy pizza for everybody. I think they're waiting for me to offer a hot dog too», sa han. Han sa også at «my team is like the RAF, it's fantastic - whoosh whoosh! - I love it». Jeg tror vi kan slå fast at Ranieri koser seg om dagen. 

 

Bournemouth - Sunderland

Bournemouth har vist fine tendenser i sesongstarten, men kampen mot Norwich forrige helg var et stort steg i feil retning. For et lag som ønsker å ha ballen mye slo Bournemouth alt for mange unødvendige feilpasninger, og defensivt hang de ikke godt nok sammen i det hele tatt.

Men terminlisten kan ha gjort Bournemouth en liten tjeneste her, for en hjemmekamp mot Sunderland må være akkurat det man trenger for å få ting på rett kjøl igjen. Sunderland var marginalt bedre mot Tottenham enn de har vært tidligere i år, men det på samme måte som det er marginalt bedre å klemme hånden i en bildør enn det er å få hånden overkjørt. Det er fortsatt ikke veldig bra.

 

Newcastle - Watford

Sammen med Stoke i «klubber på randen av krise»-klubben finner vi Newcastle, som også har kun to poeng på de første fem. Og etter denne kampen skal Newcastle møte Chelsea og Manchester City, så dersom det ikke blir seier her så kan de fort ende opp med å gå helt til midten av oktober før de får sesongens første trepoenger. I en klubb der det allerede er mye ulmende misnøye blant fansen passer dette spesielt dårlig.

Watford er også et kjipt lag å møte når man er i en slik situasjon. De er kanskje nyopprykket, men de har kun ett tap så langt denne sesongen og har sett generelt solide ut. Dersom Newcastle er like tafatte her som de var mot West Ham kan dette fort gå ille.

 

Manchester City - West Ham

Og så er det store spørsmålet: Skal West Ham gjøre det igjen? Først Arsenal på Emirates Stadium, så Liverpool på Anfield, skal nå også Manchester City kvestes i egen lekegrind av Slaven Bilic sine menn?

Manchester City kommer rett fra det som nå etterhvert føles som en tradisjonsbetinget smell i Champions League. Men selv om Pellegrinis menn enda ikke har funnet ut helt hvordan man skal håndtere motstand fra kontinentet så har de vært så å si feilfrie i Premier League så langt. Fem kamper, fem seiere og ingen mål imot. Til tross for West Hams imponerende borteform vil nok de færreste vedde mot City her.

 

Søndag

Tottenham - Crystal Palace

Selv om det ble tre poeng til slutt så overbeviste Tottenham ingen mot Sunderland, og gruppespillkamper i Europaligaen mot lag fra Azerbaijan er ingen målestokk for noe som helst. Og det er litt overraskende og urovekkende at Tottenham har kommet så tregt i gang, siden klubben bestemte seg for å bruke lite tid på internasjonale turneer før sesongen slik at manager Mauricio Pochettino skulle få mer tid til å jobbe med laget på treningsfeltet. De burde hatt alle forutsetninger til å starte sesongen sterkt.

Og om det er et Premier League lag akkurat nå man ikke har lyst til å møte når ting lugger litt så må det være Crystal Palace. Pardews Palace er en godt organisert kontringsmaskin som har nok fart i angrepet til å skape trøbbel for hvem som helst. De bør få ypperlige arbeidsforhold for overgangsspillet sitt mot et Tottenham-lag som liker å stå høyt i banen og som liker å trille ball.

 

Liverpool - Norwich

I de siste årene har Liverpool mot Norwich som regel betydd målkalas i de rødes favør, men dette er et annet Liverpool-lag. De har ingen Suarez lenger, og har så langt denne sesongen ikke sett ut som et lag som kan stelle i stand målkalas mot noen som helst. Den gode nyheten før denne kampen er imidlertid at Daniel Sturridge muligens kan bli klar til kamp igjen. Han vil være en sårt ettertrengt forsterkning for Liverpool-angrepet.

Norges ambassadør til Norwich, Alex Tettey, møtte pressen denne uken og sjarmerte alle - som han alltid gjør. Norwich sin offisielle nettside publiserte i etterkant en artikkel der de forklarer fenomentet «Tetteymania», nordmannens enorme popularitet blant fans og media. Tetteys oppofrende spillestil og smittende humør har gjort han til en folkehelt i Norwich, og han har en viktig rolle å spille på søndag dersom laget skal ha håp om poeng. 

 

Southampton - Manchester United

Hollandsk managermøte på sørkysten, og et møte mellom to menn som ikke har alt for mye til overs for hverandre. Den pågående feiden mellom Louis van Gaal og Ronald Koeman er fascinerende. De har begge mye til felles (nasjonalitet, bakgrunn fra Ajax og Barcelona, mange av de samme fotball-filosofiske ideene), men samtidig er de også rake motsetninger: Van Gaal er diktatoren, kompromissløs og konfliktsøkende, mens Koeman er en mer sympatisk type. Det er da kanskje ikke overraskende at Van Gaal tidligere har anklaget Koeman for å være veik.

Van Gaal har allerede opplevd en ydmykelse denne uken i form av å ryke på et tap mot et lag fra sitt hjemland, og det er nok trygt å konstatere at luftrommet rundt den hissige hollenderen vil være en farlig sone dersom han skulle gå på en smell mot Koeman her.

 

Vinnere og tapere: Planløse Brednan, fryktløse Martial og tiltaksløse Chelsea

 

Vinnere

Manchester City

 

Fem av fem for Manuel Pellegrini og Manchester City, og det mot et Crystal Palace lag som er alt annet enn enkle å slå om dagen. Pardews Palace satt dypt og gjorde livet stort sett kjipt for City, og evnen til å ikke miste poeng i slike kamper er ofte forskjellen på laget som vinner serien og lagene som havner like bak mesteren.

Ekstra gledelig er det også for City at det var unge Kelechi Iheanacho som scoret vinnermålet. Manchester Citys eiere har investert milliarder i klubbens akademi, og selv om det er urimelig å forvente umiddelbare gevinster fra den investeringen så er det forfriskende å se at Pellegrini er villig til å gi yngre spillere tillit.

 

Leicester

Da terminlisten kom ut i sommer hadde nok de færreste spådd at Leicester - Aston Villa skulle bli den mest underholdende kampen denne runden, men på noen områder forblir heldigvis fotballen uforutsigbar.

Claudio Ranieri sa da han ble ansatt i sommer at han ønsket å finne ut hva som var det «ekte» Leicester-laget: Laget som nokså håpløse i første halvdel av forrige sesong, eller laget som på mirakuløst vis hentet inn rivalene og reddet seg fra nedrykk i andre halvdel. «Jeg ønsker å vite hva som er det ekte Leicester, det første eller det andre. Jeg er sikker på at det er det andre», sa han.

Og denne kampen er kanskje det beste eksempelet så langt i år på at han har rett. En ting er at Leicester har starte sesongen bra og har god flyt, det er det nesten alltid et par mindre klubber som gjør. Men å snu kampen mot Villa krevde mer enn bare flyt.

De spilte en litt svak førsteomgang og kom under 1-0. Etter pausen tok de seg opp igjen og var på god jakt etter en utligning - før de så fikk 2-0 i fleisen på en kontring. Det finnes nok av lag i verden som hadde blitt demoraliserte og begynt å henge med hodene etter en slik smell, men Leicester hentet opp reserver fra kjelleren og hevet seg enda flere hakk.

Det er nok søkt å håpe på at Leicester skal fortsette å blande seg inn i toppen gjennom hele sesongen, men de har hvertfall vist på første fem kampene at det er nok av både ferdigheter og tæl i laget til at nedrykk ikke bør bli et tema.



Riyad Mahrez

Herjet totalt mot Villa, spesielt i de siste 20 minuttene av kampen. Det føles av og til litt som om dribling har gått av moten i dagens fotball, der alt virker å handle om enten ballbesittelse eller raske overganger (avhengig av hvilken trener du spør). Men det var noe fundamentalt vakkert over å se Mahrez gli forbi motspillere gang på gang nå på søndag. Faktisk gjennomførte han 12 vellykkede driblinger, flere enn noen annen spiller har fått til i en enkeltkamp i en av de 5 største europeiske ligaene så langt i år. Hurra, og la oss håpe på mer av det samme.


Anthony Martial

Vel, det er jo også en måte å takle skyhøye forventninger på. Egentlig har debatten om Martials prinslapp veldig lite med Martial selv å gjøre - det var jo ikke han som bestemte hva United valgte å betale for han. At spilleren må bære forventningspresset som kommer med pengesummen klubben valgte å betale for han er en av fotballens mer ulogiske fenomen, men slik blir det likevel alltid.

Etter det fabelaktige målet hans mot Liverpool er det hvertfall ekstremt vanskelig å argumentere mot at potensialet er der. Man scorer ikke et slikt mål i debuten på Old Trafford, som tenåring, i et hatoppgjør på et viktig tidspunkt i sesongen, dersom man ikke har noe litt spesielt i seg.

 

Everton

Naturlig nok var det store temaet etter lørdagens kamp på Goodison at Chelsea er i krise, men det vil være urettferdig å overse at dette strengt tatt var en veldig god prestasjon av Everton. Og det er også interessant å registrere at begge Evertons seiere denne sesongen har kommet i kamper der de har lite ballbesittelse, der de har vært solide bakover og direkte i angrepsspillet. De har med andre ord vært det motsatte av det forutsigbare, evig balltrillende Everton-laget som tidvis drev supporterne sine fra vettet i fjor. Kanskje Roberto Martinez er mer fleksibel og mindre dogmatisk enn vi har gitt han ære for?



Steven Naismith

Det var merkelig at Alan Pardew, av alle folk, ble den første til å slå Mourinho tre ganger. Men det er kanskje enda merkeligere at Steven Naismith, av alle folk, også virker å ha et besynderlig bra tak på portugiserens lag. Med sitt hat-trick på lørdag ble Naismith den første spilleren som har scoret mot Mourinhos Chelsea i tre forskjellige kamper. Faktisk har Naismith scoret dobbelt så mange mål mot Chelsea som han har mot noe annet lag. Og vent, det blir enda merkeligere: hele 29% av Premier League-målene Steven Naismith har scoret har kommet mot Mourinhos Chelsea.

 

Manchester United

Ingenting er som en komfortabel seier over en erkerival for å litt positivitet og arbeidsro tilbake i klubben. Men det litt pussige er at mot Liverpool gjorde Manchester United stort sett det samme som de har gjort tidligere denne sesongen. Anklagen er at laget spiller for trygt, tar for lite risiko offensivt, og at dette ikke er i tråd med klubbens historie og filosofi. Mot Liverpool registrerte United faktisk både færre stikkpasninger og færre driblinger enn de gjorde mot både Swansea og Newcastle.

Etter kampen var konsensusen blant de aller fleste som så på at første omgang var en grusom opplevelse for alle som så på, mens andre omgang var noe bedre. At Van Gaal mener førsteomgangen var bedre fra laget hans fordi de hadde bedre kontroll på kampen er megetsigende. Men selv om aksepten for denne formen for steril ballbesittelse sitter langt inne på de britiske øyer så er det ingen tvil om at det kan være en effektiv taktikk (motstanderen kan som kjent ikke score når United har ballen), så lenge laget også klarer å score mål på et eller annet vis. 

 

Watford

Å slå Swansealona er ikke alle forunt, spesielt ikke når man må klare seg med ti mann i en halvtime. Når man ser på spillerne Watford hentet i sommer er det ingen overraskelse at de har klart seg greit i Premier League så langt, men det som er oppsiktsvekkende er at de ser så solide og strukturerte ut. Manager Quique Sanchez Flores har på et par måneder fått et lag med spillere fra 20 forskjellige land, hvorav 15 ble hentet nå i sommer, til å spille som en solid defensiv enhet. Det står det respekt av.

 

Norwich

Å vinne hjemmekamper mot lag som Bournemouth er et must for å bli værende i divisjonen, og Norwich fikset biffen uten nevneverdige komplikasjoner.

 

Tottenham

Seieren over Sunderland vil nok ikke oppta mange minuttene av klubbens DVD med høydepunkter fra denne sesongen, men vinnermålet ga i det minste et lite glimt av hva Mauricio Pochettino prøver å laget til å gjøre.

 

Tapere

Chelsea

Det er vanskelig å kalle Chelsea-situasjonen for noe annet enn en krise. Som The Guardian tørt påpekte på lørdag: Lagenes problemer "begynner i forsvar, på midtbanen og i angrep". Det er veldig lite som fungerer, men det mest foruroliggende er hvor sløve spillerne ser ut. Mourinho-lag, selv når ting ikke går helt etter planen, pleier alltid vise ryggrad og fightervilje. Når man ser Branislav Ivanovic halvhjertet snu ryggen til Naysmith sitt andre mål forstår man at noe er fryktelig galt. Ivanovic har kanskje ikke fysikk til å herje opp og ned høyersiden på samme måte som før - alderen innhenter oss alle - men han har aldri slått meg som en type som ikke gidder prøve å sette inn en skikkelig blokkering.

Man begynner også å lure på om Chelsea ser alvoret i situasjonen. I fjor tapte laget tre av 38 kamper i Premier League, nå har de tre tap på de fem første. Etter kampen insisterte Mourinho på at resultatet var urettferdig, at alt går imot de om dagen og at «alle» skuddene de fikk mot seg gikk inn. Dersom det siste hadde vært riktig hadde Chelsea tapt 9-1. Det er aldri, aldri et godt tegn når et lag taper og manageren snakker som om han har sett en helt annen kamp.

 

Brendan Rodgers

Liverpools resultater har kanskje ikke vært like katastrofale som Chelseas, men i motsetning til Mourinho så startet Rodgers sesongen med ekstremt lite godvilje hos klubben å gå på. Det er en åpen hemmelighet at han var heldig som beholdt jobben sin over sommeren, og det er vanskelig å se noen form for forbedring i prestasjonene så langt.

«When you've got the ball 65-70% of the time it's a football death for the other team. We're not at that stage yet but that's what we will get to. It's death by football. You just suck the life out of them», sa Rodgers i 2012. Det virker betimelig å spørre: Hvor har det blitt av den planen? Hvor har det blitt av filosofien hans, filosofien han ble ansatt for å innføre?

For hver sesong som har gått har Rodgers sitt Liverpool faktisk hatt mindre og mindre ballbesittelse. Så langt i år har Arsenal, Manchester United, Manchester City, Chelsea, Southampton, Tottenham, Swansea, Bournemouth og Aston Villa alle hatt mer ballbesittelse enn Liverpool i sine kamper, faktisk er snittet til Liverpool nå nede i under 50%.

Dette trenger ikke nødvendigvis være et problem, dersom Rodgers har bestemt seg for å spille på en annen måte. Dersom han, for eksempel, har bestemt seg for at siden klubben nå har hentet Christian Benteke så er det logisk å satse på mer direkte spill og mange innlegg til den store belgieren. Men Liverpool har, sammen med Stoke(!), det laveste antallet innlegg per kamp så langt denne sesongen. Og kun Stoke, Manchester City og Arsenal har slått færre langpasninger. Så hva er det egentlig Liverpool prøver på? Hva er planen?

Det burde være et av de enkleste spørsmålene å svare på når man ser en fotballkamp. Hvordan har et lag tenkt til å score mål? Hva er taktikken? Hva er planen? Så langt denne sesongen har dette vært et vanskelig spørsmål å svare på når man ser Liverpool-kamper, og det er i seg selv mer urovekkende enn at resultatene ikke har vært gode.

 

Alle som så West Bromwich - Southampton

Ouch. Der snakker vi "death by fooball", alså. 

 

Stoke

Når skal vi begynne å bli bekymret for Stoke? Det hadde vært noe litt poetisk over det hele dersom dette er året der ting endelig går på tverke for de, nå som klubben endelig gjør et helhjertet forsøk på å spille bra fotball. Men det ville selvsagt også vært veldig synd.

 

Swansea

Går på sin første smell for sesongen mot et bemerkelsesverdig solid Watford-lag. Og for alt Swanseas finspill og deres nymotens metoder så er det en enkel langpasning til en stor spiss, som header ballen ned til en litt mindre spiss, som ødelegger for Garry Monks menn. Dette vil nok være ekstra frustrerende for Monk, som iløpet av spillerkarrieren selv vil ha ryddet opp i tusenvis av slike situasjoner.

 

Før runden: FIFA-virus, Van Gaals varsellamper og Pellegrinis litt kjedelige beef

Lørdag



Everton - Chelsea

I 99% prosent av tilfeller er landslagspauser intenst irriterende for toppklubber. De kommer nesten alltid på ubeleilige tidspunkt, og betyr klubbens dyrebare, høyt gasjerte spillere flyr hit og dit, trener og spiller med spillere og trenere klubben ikke har kontroll på, snakker med journalister klubben ikke har kontroll på, og plukker av og til opp skader klubben virkelig kunne klart seg uten. Landslagspauser betyr, nesen uten unntak, uønsket hodebry. «FIFA-viruset», kaller noen det.

Men akkurat når det gjelder Chelsea så mistenker man at pausen passet ganske bra. Etter tapet mot Crystal Palace, etter en litt merkelig avslutning på overgangsvinduet (Papy Djilobodji? Really?), etter rykter og snakk om uenigheter mellom Mourinho og klubbledelsen, så passet det kanskje greit at alle dro hver til sitt i noen dager.

Her er altså kampen der Chelsea håper å starte sesongen på nytt igjen, mot Everton. Og det er en kamp med nok av interessante momenter: Hvordan klarer John Stones seg mot laget som i sommer prøvde å betale et halvt statsbudsjett for hans tjenester? Kommer Romelu Lukaku til å score mot klubben som ikke satset på han? Hvem vinner i møtet mellom to av managerne i Premier League som virker å ha minst til felles?

Personlig er jeg kanskje mest spent på det som er i ferd med å bli en liten kjepphest her på bloggen: Chelseas midtbane. Matic og Fabregas har begge startet sesongen svakt, og det er vanskelig å opparbeide den helt store entusiasmen for John Obi Mikel og Ramires som alternativer. Mot Everton, et lag som alltid ønsker å styre spillet og er dyktige på å trille ball på midten, er Chelseas midtbane nødt til å heve seg mange hakk om det skal bli tre poeng.




Arsenal - Stoke

Oppgjøret som tradisjonelt sett har vært Premier Leagues versjon av skjønnheten og udyret har nå i år fått en litt annen dimensjon. Selv om de røk på to sensasjonelt dumme utvisninger mot West Bromwich er det tydelig at Stoke ikke er det samme udyret de har vært før, og den magre poengfangsten så langt denne sesongen tyder kanskje på at de ikke helt har funnet den ideelle balansen enda.

Arsene Wenger har denne uken (nok en gang) måttet tåle kritikk fra supporterne for klubbens avslappede tilnærming til overgangsmarkedet. «Support betyr å støtte spillerne i stallen, og dette er en fin mulighet for våre supportere å gjøre nettop det», sa Wenger på torsdag. «Vi betaler noen av verdens dyreste billettpriser, klubben tjener masse penger, og Arsene Wenger må være den eneste personen i verden som tror man kan vinne serien med Olivier Giroud og Theo Walcott på spissplass», tenkte antageligvis tusener av Arsenal-fans.

 

Crystal Palace - Manchester City

De har startet fabelaktig bra, de har hentet solide forsterkninger, Manchester City er på god vei til å gjøre fryktelig mange forhåndstips til skamme.

Manuel Pellegrini, som på mange måter virker som om han er i ferd med å ha en slags Jupp Heynckes-sesong, har et velfortjent rykte for å levere totalt innholdsløse pressekonferanser. Men samtidig er det fristende å spekulere i at dette ryktet av og til kan være en selvoppfyllende profeti. For når han faktisk sier noe litt spenstig så er det ikke alltid folk plukker det helt opp.

Denne uken sa for eksempel Pellegrini at når Manchester City spilte mot Chelsea følte han at det var som å spille mot «et lite lag med veldig gode spillere», en referanse til Chelseas defensive tilnærming til fotballkamper. Jeg tør påstå at dersom Mourinho eller Van Gaal hadde sagt noe lignende ville de store overskriftene ikke latt vente på seg.


Spesielt siden Pellegrini har sagt det samme før, mer enn en gang. Kanskje er det fordi Pellegrini fremstår som en litt kjedelig chilensk bestefar, uansett hva han sier.

 

West Bromwich - Southampton

Naturlig nok fullt fokus på Saido Berahino før denne runden, faktisk så stort fokus at Tony Pulis på fredagens pressekonferanse fikk 33 spørsmål om Berahino - og bare tre om morgendagens kamp mot Southampton. Pulis var imidlertid tydelig på at Berahino er velkommen tilbake i varmen hos West Brom, til tross for sinnatvitringen hans etter at det ikke ble noen overgang til Tottenham. En diplomatisk Pulis gikk til og med så langt som å si at han skulle ønske flere av spillerne has var like ambisiøse som Berahino.

 

Norwich City - Bournemouth

De færreste blant oss kommer nok til å sperre opp øynene på lørdag morgen og tenke «yesss, i dag er det Norwich - Bournemouth». Men fire poeng på fire kamper for begge lag så langt er en brukbar start, og det har vært spesielt artig å følge Bournemouth sin positive og offensive tilnærming til Premier League-tilværelsen.

Det blir også interessant å se om Dieumerci Mbokani får sin debut for Norwich. Personlig synes jeg egentlig at det er litt overraskende at vi ikke har fått sett den storvokste spissen fra DR Kongo i England før nå - for Premier League-speidere elsker slike store, sterke angripere. Det vil kanskje uroe Norwich-fans litt at Mbokani så langt i karrieren har sett ut som om han trives best i Belgia (da han prøvde seg i Tyskland og Frankrike med Wolfsburg og Monaco ble det ingen suksess), men la oss si det på denne måten: Han kan umulig være et like mislykket kjøp som Ricky Van Wolfswinkel.

 

Watford - Swansea

Watford! Watford har nå scoret to mål på fire kamper. Det er ikke spesielt imponerende, faktisk er det nokså illevarslende. Men samtidig har Watford levert prestasjoner på banen som har vært nokså lovende. De har aldri blitt uspilt, og de har stort sett sett ut som et lag som har noe i Premier League å gjøre. Min mistanke er at Watford, dersom de fortsetter å gjøre det de gjør nå, vil ta nok poeng til å holde seg i divisjonen.

Denne helgen møter de imidlertid fantastiske Swansea, laget som sammen med Manchester City har imponert mest av alle så langt i år. Andre Ayew er årets kjøp så langt. Garry Monk er en tidlig kandidat til årets manager. Alt er vel i Wales. Og det er all grunn til å tro at fremgangen vil fortsette her.

 


Manchester United - Liverpool

Vel vel vel. David De Geas spektakulære og uventede u-sving er voldsomt gode nyheter for Manchester United. Det er nok ikke utenkelig at en overgang til Real Madrid fortsatt blir aktuell neste sommer, men nå vil Manchester United i det minste få en solid overgangssum for spanjolen dersom det er dit det bærer.

Og De Geas nye kontrakt kommer på et tidspunkt der klubben hadde bruk for litt gode nyheter. Det er mulig å overreagere på at spillere er misfornøyde med noen av Van Gaals metoder, at spillere kommer med innspill til manageren om ting de vil endre på treningsfeltet er strengt tatt ikke så totalt uvanlig. Men i dette tilfellet bidrar det til å bygge opp under en følelse av at ting ikke er helt som de burde være på Old Trafford.

Når Gary Neville skriver i The Telegraph at han ser varsellamper som lyser hos United, er det verdt å ta det på alvor. Ikke bare fordi Neville har et skarpt, analytisk hode, men fordi det er nokså trygt å anta at han fortsatt holder kontakt med gamle lagkamerater og folk i klubben (selv om han hevder det motsatte).

Neville er skeptisk til mye av det samme som spillerne sies å være skeptiske til - og mye av det samme som fansen er skeptiske til: At Manchester United under Van Gaal er for rigide, for stive, for opptatt av å holde ballen i laget og redde for å ta risikoer offensivt. Som Neville skriver, denne tilnærmingen står dårlig til Manchester Uniteds kultur og historie.

Problemet er at dette er Van Gaal, det er slik Van Gaal tenker og det er slik Van Gaal jobber (mer om Van Gaals fotballfilosofi her og her). Det må Manchester United har vært klar over da de ansatte han. Dersom innvendingen man har mot Van Gaal er at han ikke lar de kreative spillerne få gjøre som de vil, da kommer man aldri til å like Van Gaal. I fjor var Van Gaals resultater skuffende, men man kunne se at laget ikke spilte slik han ønsket. Nå spiller laget mye mer slik Van Gaal vil ha det - og resultatene er fortsatt ikke gode nok. Det er er mye større problem.

 

Søndag

 

Sunderland - Tottenham

Det kan være vanskelig, for de som ikke har tilgang til klubbens indre liv, å forstå hva en fotballklubb gjør - og hvorfor de gjør det. Dette er vanlig. Men selv om man tar dette generelle forvirringsprinsippet i betraktning er Sunderland en fundamentalt sær klubb. I årevis har det hatt et problem med dårlig mentalitet i stallen, med spillere som ikke har lyst til å være der. De har, utrolig nok Premier Leagues 8. høyeste lønnsutgifter- fordi de har blitt nødt til å gi spillere ekstra fete lønningspakker for å få de til å komme til Sunderland. De har til og med en manager som aller helst hadde lyst til å gi seg i sommer, etter å ha hjulpet klubben med å berge plassen i vår.

Så hva gjør man? Hva gjør man for å fikse problemet med en dvask, overbetalt spillerstall som ikke bryr seg om klubben og som helst skulle vært et annet sted? Jo, man henter tydeligvis Fabio Borini, en spiller som har vist tydelig at han ikke har spesielt lyst til å spille for Sunderland. «I protected the MAN and the player I am today» skrev Borini på Twitter i fjor, da han sa nei til å gå til Sunderland. 12 måneder på Liverpool-benken senere, og Borini følte ikke lenge den samme tvingende nødvendigheten for å beskytte MANNEN han er i dag. Han er klar for Sunderland. Og et lag fullt av spillere som helst skulle ønske de var et annet sted har fått enda en spiller som helst skulle ønske han var et annet sted.

Når alt det er sagt så har de en glimrende mulighet til å ta poeng her. For selv om Sunderland har blitt (fortjent) idioterklærte for sesongstarten sin så har, strengt tatt, Tottenham bare tatt et poeng mer. Å satse 100% på enten at Harry Kane skal fortsette å score på bestilling eller at West Bromwich skulle selge Berahino ser ut til å ha slått feil, og det er nå vanskelig å argumentere for at Tottenham i det hele tatt sikter på topp4.

 

Leicester City - Aston Villa

Claudio Ranieri fortjener en beklagelse, fra alle, inklusiv denne bloggen. Han er en manager som har vært sjef for Napoli, Fiorentina, Valencia, Atletico Madrid, Chelsea, Parma, Juventus, Roma, Inter og Monaco, og med en slik CV fortjener han mer respekt enn han fikk da han tok over Leicester. Konsensusen var da at han var et kjedelig, dvaskt valg. Nåvel.

Nå er vi her, Leicester har tatt åtte poeng på fire kamper, ligger på tredjeplass og ser ut som et bedre lag enn de var før Carlo tok over. I fotballens evige jag etter å finne øyeblikkets mann, mannen som har fasiten, har vi kanskje glemt at erfaring kan også være svært verdifullt.

 

Mandag

 

West Ham - Newcastle

Så dette er i ferd med å bli et av Premier Leagues fremste bingo-spørsmål: Hvilken West Ham-variant får vi i dag? Får vi laget som slo Arsenal og Liverpool på bortebane, eller får vi laget som surret det til noe voldsomt hjemme mot Bournemouth? Hvilket får vi? 

Det artige poenget før denne matchen er uansett at vi nå får en omkamp mellom Slaven Bilic og Steve McClaren, mellom den tidligere engelske landslagstreneren og mannen som påførte McClaren sitt mest ydmykende nederlag. Etter nederlaget mot Kroatia ble McClaren for evig stemplet som «the wally with the brolly». Forhåpentligvis får vi regn i Øst-London på mandag kveld.



 

hits