hits

England

England fortsatt England

For de som har fulgt det engelske landslaget i mesterskap en stund n s var frsteomgangen mot Russland balsam for sjelen. Ikke fordi England ndvendigvis spilte s forferdelig bra, men fordi Englands utvalgte presterte mer eller mindre slik vi er vant til se de prestere for klubblagene sine.

Det skjer noe merkelig med engelske landslagsspillere i internasjonale turneringer. Midtbanespillere som styrer kamper i Premier League til daglig klarer ikke sl enkle pasninger, vinger misser p de enkleste mottak, forsvarere vger ikke bygge opp bakfra og mker ballen langt i hytt og helvete. Vel er det slik at England er et av verdens mest oppskrytte landslag, men bunn-nivene som ble ndd i verdensmesterskapene i Brasil og Sr-Afrika var ekstreme.

Fabio Capello identifiserte problemet, men klarte aldri lse det. I 2009, et r etter han tok over som engelsk landslagstrener, sa Capello at Jeg husker den frste treningskten, jeg var overrasket fordi spillerne var veldig gode. Jeg tenkte hva har skjedd her? Dette er gode spillere, hvorfor kom de ikke til EM?. Jeg forstod alt da de spilte mot Sveits i den frste kampen. De samme spillerne som var gode p trening spilte med frykt, uten selvtillit, og jeg tenkte at problemet sitter i hodene.

Capello maktet ikke snu trenden. N i vr, syv r senere, sa han det samme: Spillerne var alltid gode p trening, men nr de gikk ut av spillertunnellen i VM begynte de bli pvirket. De begynte miste konsentrasjonen, de mistet fokus og de mistet selvtillit. Spillerne gjemmer seg nr det de m gjre er ta ansvar. De vill ikke ha ballen, og laget mister rytmen i spillet.

Alle landslagsspillere er under voldsomt press, men for de engelske er det kanskje litt verre. Det m leve med a tmedia og supportere har totalt virkelighetsfjerne forventninger, og forskning viser at Storbritannia er et av verdens mest individ-fokuserte land. England er kanskje et lag, men nr noe galt s skal en syndebukk finnes og henges.

Bland forventningene og individ-fokuset sammen med en solid dose jantelov, og du fr en kulturell heksegryte der frykten for gjre feil er umtelig strre en nsket om lykkes. Dette har vist tydelig igjen p banen i de siste par turneringene, der de engelske skuldre har vrt skyhye og spillet forknytt.

Men det var akkurat dette som ikke skjedde i de frste 45 minuttene lrdag kveld. Adam Lallana og Kyle Walker kombinerte fint p hyresiden, Dele Alli vget forske p de samme dribleraidene som han forsker for Tottenham, Rooney begynner gradvis bli mer bekvem som midtbanespiller. Ikke alt gikk p skinner, Raheem Sterling virker fullstendig ute av form og Harry Kane var mer slurvete enn vi er vant til se han, men hovedpoenget er at den lammende kollektive angsten ikke virket vre til stede.

Men s kom andre omgang.

Russlands klktige trener Leonid Slutsky gjorde noen sm endringer, flyttet laget lengre opp i banen for komme tettere opp mot engelskmennene. Og sakte men sikkert kom angsten tilbake. Forsvarere begynte mke ballen opp i banen fremfor bygge opp et pasningspill. Fremover i banen var spillerne stresset og prvde gjre alt s fort som mulig. Resultatet ble drligere presisjon og drligere valg med ball. De smarte kombinasjonene fra frste omgang s vi s mye mer til.

England skapte likevel sjanser og fikk til slutt et ml ved Eric Diers frispark, men det fltes likevel som om vi var tilbake til det turneringslaget England har vrt fr. Og som vi vet s pleier ikke det ende s veldig bra.

I moderne tid har England i stort sett alle internasjonale turneringer snublet seg ut av gruppespillet for s ryke ut mot frste sterke motstander. Skal den trenden snus er det frst og fremst angsten og de hye skuldrene som m bort. I s mte var kampen mot Russland et skritt frem - men s et stort steg tilbake.

Englands Rooney-kompleks

Stillheten hadde senket seg over Wembley, alle hadde gtt hjem, og alt i alt hadde det vrt en god kveld. England hadde sltt Sveits enkelt, uten mtte hente ut noe srlig fra styrkereservene, og seieren betyr at laget etter alt dmme vil g ubeseiret gjennom kvalifiseringsgruppen sin. Men kveldens store story var selvsagt Wayne Rooney, som med sin straffescoring ble tidenes toppscorer for det engelske landslaget.

Dersom du skrudde p radioen etter kampen og satte p et av disse innringerprogrammene som er s populre i England, ville du kanskje forvente hre folket hylle Englands nye toppscorer. Men det skulle vise seg vre langt mellom hyllestene.

I stedet var telefonlinjene stort sett fulle av oppildnede fotballfans som alle forskte overg hverandre i forklare hvorfor Wayne Rooneys rekord ikke var noen stor prestasjon, og hvorfor han ikke fortjente bli sett p som en av tidenes bese engelske spillere. En rask gjennomgang av ymse sosiale medier viste det samme - for alle hyllester og gratulasjoner av Rooney fant man en ogs en rekke syrlige forsk p snakke ned prestasjonen.

Det virker s nrliggende stille sprsmlet: Hvor kommer denne forakten fra? Engelskmenn er jevnt over et nasjonalistisk folkeferd, og de elsker fotball. S dersom de elsker England og de elsker fotball, hvorfor elsker de ikke Englands beste fotballspiller?

Den gyldne genereasjonen

Det engelske landslaget var lenge kilden til en enorm, kollektiv, nasjonal vrangforestilling - og aldri var denne vrangforestillingen sterkere enn tidlig p 2000-tallet. David Beckham, Michael Owen og de andre ble kalt den gyldne generasjonen. Folk, media og dresskledde menn fra det engelske fotballforbundet var overbevist om at dette var spillergruppen som skulle hente hjem VM-pokalen.

N skal det sies Beckham-generasjonen var langt fra den frste som fikk disse forventningene tredd nedover hodet. Men kanskje fordi Premier League var i ferd med bli verdens dominerende liga, kanskje fordi informasjonsrevolusjonen gjorde at PL-stjernene n ogs var globale superstjerner, og kanskje fordi det strengt tatt var noen genuint fabelaktige spillere i denne gjengen, s ble opphausingen mer ekstrem enn fr.

Men turneringer kom og gikk, og England vant aldri noe. De kom heller aldri spesielt nr. Det er vanskelig peke p et presist yeblikk da det ble tydelig at den gyldne generasjonen aldri ville leve opp til merkelappen sin, men det er nok trygt si at etter at England ikke kvalifiserte seg til EM i 2008 og to r senere var forferdelig drlige i VM i 2010, s forstod de fleste den gyldne generasjonen hadde feilet. Ikke bare det, de forstod ogs at den kanskje aldri hadde vrt s gylden som folket hadde blitt fortalt.

Skuffelsens gallionsfigur

Beckham var det naturlige symbolet for den gyldne generasjonen: En spiller som hadde kvaliteter, men som ble blst opp hinsides all logikk gjennom klktig merkevarebygging og karriereplanlegging. Men da illusjonen om Englands gyldne generasjon gradvis ble rasert, da det ble tydelig for alle at England var milevis unna vre s gode som markedsfringsmennene hadde fortalt nasjonen at de var, da var Beckham for lengst ferdig med landslaget. Ansiktet som da var p alle plakatene, mannen som da var lagets naturlige midtpunkt, det var Wayne Rooney.

Illusjonen om det engelske landslags fortreffelighet var helt klart skadelig for engelsk fotball, og skapte en kunstig emosjonell berg-og-dalbane for for det engelske folk. Fr hver turnering gikk media, fotballforbund og fotballfans sammen om overbevise hverandre om at England kunne vinne, selv om ingen nevneverdig empiri stttet hypotesen.

Og den vanvittige entusiasmen og grunnlse optimismen fr turneringer ble etterfulgt av like vanvittig raseri og frustrasjon da England rk mot frste tffe motstander - som de jo alltid gjr. England var, grovt forklart, en manisk-depressiv fotballnasjon.

Selv om engelsk fotball definitivt er tjent med at denne galskapen har blitt tatt av dage, s er det noe litt mer fundamentalt deprimerende over innse at man strengt tatt ikke er veldig gode. Vrangforestillinger er gjerne lgner vi forteller oss selv nr vi ikke nsker konfrontere sannheten.

For engelsk fotball har landslagets middelmdighet vrt en vond sannhet konfrontere. Og igjen, mannen som str i midten av det hele, gallionsfiguren p den utilstrekkelige skuta, heter Wayne Rooney. Beckham var symbolet p en illusjon, Rooney er symbolet p skuffelse.

Uviktige ml?

S nr Wayne Rooney n er tidens toppscorer p det engelske landslaget leter folk instinktivt og desperat etter grunner til at rekorden ikke fr feires, og at den hvertfall ikke kan sammenlignes med Bobby Charlton og andre historiske storheter. Innvendingene hagler: Rooney scorer bare uviktige ml mot uviktige lag, landslaget n om dagen spiller s mange treningskamper at rekorden ikke burde telle, Rooney har ikke ledet England til en VM-finale, og s videre. Men kanskje det er p tide se p noen tall.

- Bare 14 av Wayne Rooneys 50 ml for England har kommet i treningskamper, sammenlignet med 22 av Bobby Charltons 49 og 26 av Gary Linekers 48.

- Fr kampen mot Sveits hadde bde Rooney og Charlton 49 ml p 106 kamper, men siden det er langt vanligere gjre bytter i dagens fotball har Rooney faktisk spilt frre minutter enn Charlton. Rooney ble byttet ut i 55 av de 106 kampene, sammenlignet med Charlton som bare ble byttet ut 5 ganger.

- Det stemmer at man i dagens landslagsfotball spiller mange kamper mot svak motstand, men kun syv av Rooneys 50 ml har kommet mot San Marino, Andorra eller Liechtenstein. Og det hrer til historien at Charlton scorte 16 av sine 49 ml mot Luxembourg, Nord-Irland eller Wales.

Nr alt dette er sagt s er selvsagt en stor forskjell at Charlton strengt tatt vant VM med England, og Lineker scoret flere ml enn Rooney s langt har gjort i internasjonale mesterskap. Men Rooneys tid p det engelske landslaget har ogs kommet p en tid der England har vrt en middelmdighet i internasjonal fotball.

Kunne Rooney latt vre trkke p Ricardo Carvalho i VM i 2006? Kunne Rooney spilt bedre i VM i 2010? Kunne han spilt bedre i de to kampene han kunne spille i EM i 2012? Kunne han spilt bedre i VM i 2014? Svaret p alle er selvsagt ja, men du m vre noks bitter for mene at dette ugyldiggjr alle mlene han har scoret i andre kamper.

Man kan jo ogs snu p det og ppeke at Rooney var Englands toppscorer i kvaliken til VM i 2010, delt toppscorer i kvaliken til EM i 2012, toppscorer i kvaliken til VM i 2014 og forelpig toppscorer i kvaliken til EM 2016. Rooney har skuffet i turneringer, men han er ogs en av hovedrsakene til at et svakt England har kommet til disse turneringene i utgangspunktet.

Den hvite Pele

Men ved siden av engelskmenns generelt vanskelige forhold til sitt landslag de siste rene, ved siden av flisespikkeri om hvorvidt hans 50 landslagsml har kommet p rett tid mot rett motstandere, s er det en anklage som forflger Rooney mer enn noen annen - og som nok kommer til forflge han til han legger opp: At han ikke har levd opp til potensialet sitt.

Vi husker alle da Rooney fikk sitt gjennombrudd for England, i EM i 2004, da en 18 r gammel Rooney scoret fire ml og var generelt glimrende. Jeg kan ikke huske at noen har pvirket en turnering p denne mten siden Pele i VM i 1958, sa Sven-Gran Eriksson, og den engelske pressen svarte med utnevne Rooney til den nye Pele. Det fles veldig lenge siden n.

Psykologien rundt fotball kan vre et snedig fenomen. Dersom laget ditt slipper inn etter 30 sekunder og utligner tre minutter p overtid er du glad etter kampen, mens dersom laget ditt tar ledelsen etter 30 sekunder og slipper inn p overtid er du sint. Resultatet er, selvsagt, det samme.

Mon tro om ikke Wayne Rooney hadde blitt vurdert litt annerledes dersom han ikke herjet som 18-ring, dersom han hadde sltt gjennom mer gradvis et par senere, men endt opp med samme antall ml for Manchester United og England. Mon tro om vi ikke hadde satt litt mer pris p spilleren Wayne Rooney er i dag dersom han ikke i en alder av 18 r hadde gitt oss grunn til tro at han kunne bli enda bedre.

Det virker p meg som om Wayne Rooney de siste 10 rene konstant har blitt sammenlignet med en hypotetisk Rooney, en imaginr super-Rooney som kun eksisterer i fotballfolkets kollektive fantasi. Og er det egentlig rettferdig laste han for at han ikke har levd opp til forventningene vi bygget opp, basert p en hndfull kamper han spilte som tenring?

Nr man tar et steg tilbake og tenker seg litt om s er det urettferdig, teit og undvendig. Men det er ogs helt naturlig Og i disse degaard-tider er et kanskje et fenomen vi i Norge gjrt lurt i vre oppmerksomme p.