hits

Liverpool

Romantikeren Klopp str godt til flelsesbyen Liverpool

En oktoberdag for ti r siden gikk det rykter i Liverpool om at det var blitt funnet en dd baby i en bakgate. Politiet hadde sperret av stedet, og etter kort tid begynte srgende fra nabolaget legge ned blomster, kondolansekort og teddybjrner. RIP Little Baby. Safe in the arms of Jesus. From someone who is a loving mother, stod det p et av kortene. Men etterhvert kom beskjeden fra politiet: Stop grieving, it's only a chicken. Den dde babyen viste seg vre en ddt kyllingfoster.



Det er, utrolig nok, en sann historie- og den brukes ofte til illustrere at Liverpool er et usedvanlig flelsesladet sted. Folk fra andre steder i England anklager scousere for vre melodramatiske, mens mange Liverpool-folk vil argumentere for at historien illustrerer empatien og det ekteflte lokalfellesskapet byen har. Uansett hvilken side av diskusjonen man lander p s kan alle vre enige om at Liverpool som by er noe for seg selv.



Dette er relevant fordi Liverpools voldsomme og lettantennelige flelsesliv reflekteres ogs i Liverpool Football Club, slik fotballklubber ofte reflekterer sin lokalkultur. Liverpool FC dominerer bybildet i Liverpool p en mte f andre fotballklubber i England gjr. Nr laget vren 2014 endelig kjempet om ligagull igjen snudde det byen p hodet.

Som Neil Atkinson fra The Anfield Wrap beskriver p nydelig vis i denne artikkelen var Liverpool vren 2014 plutselig en helt annen by: All over the city parties were being had every weekend .... The whole city bounced to the weekend's rhythm, boozers packed for almost every game which had any sort of an impact at the top, boozers spilling over before, during and after when The Reds played.

Lagets midlertidige suksess var gnisten som satte fyr p et enormt reservoar av emosjonell bensin. I noen f korte mneder fltes det som om Liverpool var best i verden igjen, og det pvirket alle. Enten man tilhrer en generasjon som opplevde 80-tallet, eller man tilhrer generasjonene etter som stort sett har vokst opp p nostalgi. Men det var ikke bare resultatene som satte fyr p lokalmiljet, det var fotballen laget spilte. Suddenly it was football that made you want to be with your mates, football that made you want to make new mates skriver Atkinson. Suddenly it was a joy to be alive.

Anfield sydet bde fr, under og etter kamp. Engelske fotballsupportere elsker klubbene sine dypt og inderlig, men denne lidenskapen fr som regel sitt uttrykk i noks ryddige former. Ikke alltid i Liverpool, og spesielt ikke vren 2014. Kaoset rundt Anfield fr lages avgjrende kamper, da tusener nsket spillerbussen velkommen, var ekstraordinrt og svrt uvanlig p disse breddegrader. Da s mer ut som noe man kan oppleve i fotballandene rundt Middelhavet. Nr Liverpool FC lykkes tar det av i Liverpool by, p en helt annen mte enn i resten av England.

Det har blitt vanlig se p den enorme interessen og de intense flelsene rundt Liverpool som en ekstra utfordring for klubbens spillere og manager, ja kanskje til og med et potensielt problem. Som Gary Neville skriver i sin spalte for The Telegraph:



I spent almost 20 years playing for United and, like the rest of my team-mates at Old Trafford, could walk through Manchester quite easily without feeling as though I was living in a goldfish bowl. I can't think of any United or City players who would socialise or go for a meal in Liverpool, but I know of several Liverpool or Everton players who do exactly that in Manchester

Etter at han signerte for LA Galaxy innrmmet ogs Steven Gerrard at han s frem til at han og familien hans n kan gjre helt vanlige ting sammen i byen de bor i. I Liverpool er presset og oppmerksomheten konstant. Og p grunn av klubbens historie og strrelse mter man n et forventningspress som ikke str i stil med Liverpools finansielle muskler. vre Liverpool-manager er i ferd med bli en av fotballeuropas vanskeligste jobber.

En manager er mer enn bare lederen av en prestasjonsgruppe. Han er supporterflokkens hyrde, han er klubbens general og mest synlige frontfigur. Spesielt i England, der folk er over gjennomsnittlig opptatt av autoritet og lederfigurer. Det er for eksempel ingen fotballand i verden gjr mer utav hvem som har kapteinsbindet.

En manager m ikke bare f resultater, mens hans metodikk og oppfrsel m resonnere med klubbens kultur og klubbens supportere. Det finnes nok av eksempler p managere som har gjort en brukbar jobb, men likevel aldri blitt akseptert av supporterne.



Sam Allardyce gjorde egentlig en finfin jobb i West Ham, men ble aldri populr blant fansen. Hans personlighet og pragmatiske fotball stod ikke i stil med det supporterne fler West Ham br vre. Tim Sherwood hadde, som han selv konstant maste om, en ypperlig win ratio i Tottenham - men et flertall av Spurs-folk flte at oppfrselen hans var uverdig og var glad for se han forsvinne fra klubben. Det finnes klubber i England der supporterne vil vre ekstra tlmodige med manageren og laget s lenge de ser ut som om de jobber hardt, mens det finnes klubber der man er mer opptatt av underholdning og show.


Det er megetsigende at Liverpools viktigste supportergruppe heter Spirit of Shankly, et navn som bde spiller p nostalgi, lengsel etter de gode tidene, og lengselen etter en manager-messias.



Roy Hodgsons resultater i Liverpool var spass katastrofale at han nok aldri ville blitt gammel i jobben uansett, men det er bred enighet om at yeblikket han kalte en ligacupkamp mot Northampton Town for en formidabel utfordring var et slags vendepunkt. Hodgson forstod aldri Liverpool som klubb eller Liverpool som by. Som den evige pragmatikeren han er snakket han konstant ned lagets sjanser. Hodgson ville ha edruelighet og realisme. Men Liverpool FC har alltid handlet om de store flelsene, ikke den harde realiteten.



Brendan Rodgers gjorde kanskje mye galt som Liverpool-trener, men han forstod akkurat denne biten. Han sa ting som For the people of Liverpool football is a way of life. For many other citys or countries it's a sport and it's a pastime but football here is a way of life, og This is an iconic football club. It's a club that's up there with the world's great. When you talk Liverpool Football Club you're talking Real Madrid, Barcelona, Bayern Munich, Inter Milan, AC Milan. It's an enormous club. Kynikere vil si at det er akkurat denne holdningen som gjr at Liverpool gr folk fra resten av verden p nervene, men nr man er manager for Liverpool FC har ikke det noe si. En predikant m kjenne sin menighet.

Og den religise metaforen er spesielt aktuell nr vi kommer til Jrgen Klopp, for oppturen hans i Dortmund var som en fotballreligis vekkelse. Akkurat som Liverpool er Dortmund et sted der folket og lokalsamfunnets felles identitet er uvanlig tett knyttet til fotballaget. Klopp har selv argumentert for at Ruhromrdet er den mest emosjonelle fotballregionen i Tyskland, og at Dortmund er den mest emosjonelle klubben.

Da Klopp tok over Dortmund var det bare et par r siden klubben hadde vrt p randen av konkurs. konomien var stabilisert, men laget surret litt formlslst rundt p midten av tabellen. Klopp tok de til seriegull og Champions League-finale. Og mten det skjedde p var iyenfallende. Laget gjorde alt i et vanvittig tempo, med en vanvittig vilje og intensitet. Som Raphael Honigstein bemerket i 2012: Dortmund-spillerne jager noe konstant i tusen kilometer i timen, enten det er ballen, motstanderen, rom, eller mlet.Laget spilte som utsultede ulver, jaget avgrde p hvert eneste lp av Klopp og av de 80 000 tilskuerne p Dortmunds hjemmekamper. Den emosjonelle energien fra fansen ble drivstoff for det som i en periode var Europas mest intense og lpshissige fotballag.

Det er noen regioner der du m spille og leve fotball p en bestemt mte. Du m angripe, du kan ikke bare sitte p bakbeina og sentre ballen frem og tilbake, sa Klopp til The Blizzard for noen r siden:Dette er et av disse stedene. Her m du gi folket en bestemt type fotball, den typen som ligger mitt hjerte nrt: Intens til det siste minutt, og full av flelser. Fotball du vil huske.

Han snakket om Dortmund, men han kan like gjerne si akkurat det samme p sin frste pressekonferanse som Liverpool-trener. De sterke flelsene p Merseyside kan vre en utfordring for en manager. Men en karismatisk leder kan ogs kanalisere den emosjonelle energien p en konstruktiv mte, og gjre det til en styrke for Liverpool. Bare det at Klopp er p vei til klubben har allerede begynt utlse den latente entusiasmen i en klubb som etter salgene av Suarez og Serling hadde begynt flrte med motlsheten.



En grundig skeptiker kan alltids finne argumenter for at noe ikke kommer til funke. For selv om det er likhetstrekk mellom Dortmund og Liverpool s er det ogs store forskjeller. I Dortmund jobbet Klopp hovedsakelig med unge, sultne spillere som hadde mye bevise. I Liverpool tar han over etablerte Premier League-stjerner, som kanskje ikke deler Klopps entusiasme for doble treningskter og en ekstremt energikrevende spillestil.

Spillerne han jobbet med i Dortmund var det heller ikke han som hentet, klubbens sportsdirektr Michael Zorc stod bak overgangene - og han blir ikke med til Liverpool. De siste rene har vist at rekruttering er et omrde der LFC har litt hente. Og det finnes ogs sprsmlstegn om hvorvidt Klopps spillestil, som er bygget p enorm lpskraft og intensitet, kan opprettholdes over lengre tid. I Dortmund s det ut til at nesten hele stallen ble utbrent samtidig, og det frte til at klubben raste nedover p tabellen.

Det skal mer enn bare en manager og et par trenere til for gjenskape et fotballmirakel som det som skjedde i Dortmund.



Men det finnes ingen sikre lsninger i fotballen, alle avgjrelser har et element av risiko ved seg Ingen avgjrelser har strre risikoer enn ansettelsen av en trener. Dette er en av bransjens evige sannheter, og noe klubber aldri vil komme unna. I Jrgen Klopp har Liverpool i det minste en mann som har bevist at han kan ta stagnert storklubb tilbake til toppen, som er vant til jobbe i en klubb og i et lokalomrde der flelsene og presset er intenst. Og mest av alt s fr de en manager som forstr Liverpool, bde som by og som klubb. Det er en god begynnelse.

Brendan p ville veier

Det er kanskje vanskelig ha alt for mye medflelse for en mann som virker s totalt overbevist over sin egen fortreffelighet som Brendan Rodgers. Dette er en mann som hadde et stort portrett av seg selv p veggen hjemme, og som har prestert si at han er sin egen viktigste mentor. Nr Rodgers da fr beskjed om pakke tannblekningsutstyret sitt og g, s er det en voksen mengde hovmod som str for fall.



Men dersom man klarer se forbi de mange David Brent-aktige proklamasjonene og det penbare Messias-komplekset, s er likevel Brendan Rodgers en fyr nytrale fotballelskere burde heie litt p.

For 20 r siden, etter at en kronisk kneskade tvang han til gi opp spillerambisjonene men fr trenerkarrieren hadde kommet i gang for alvor, jobbet Rodgers morgenskift p et lager i Reading. Det er vanskelig beskrive p en konsis mte hvor enormt lang veien er fra en lagerjobb i en av Englands kjedeligste byer og til trenerbenken p Anfield.

Og Rodgers fikk lite gratis. Engelske klubber er kronisk konservative og nsker alltid ansette et navn. Omdmme trumfer kompetanse og ideer, selv om de etablerte navnene ofte er beviselig middelmdige.

Rodgers klarte likevel komme seg opp og frem, og i Swansea fant han p mange mter en perfekt klubb: Waliserne setter fotballfilosofien sin frst, og leter s etter en trener som passer inn i denne filosofien - enten han har et navn eller ikke. Rodgers, som hadde tilbragt tid i Spania og Nederland for hente inspirasjon og utvide horisontene, passet Swansea som hnd i hanske.



Resten er, som man sier, historie. Men det som er spesielt i dag er lese intervjuer med Rodgers fra Swansea-tiden. Sjelden har en trener virket s totalt hengiven til n spesifikk spillestil. Rodgers snakket om ballbesittende fotball og hyt press slik en predikant forkynner Guds ord til de tvilende.

Dette var Rodgers sitt konsept, Rodgers var den opplyste nytenkeren som hadde hentet ideer fra fjerne land - og vist at de faktisk kunne implementeres p den regntunge ballya. Under hans ledelse kunne Joe Allen og Leon Britton bli Storbritannias Xavi og Iniesta. Det var denne mannen Liverpool ansatte.

Det er lett fors hvorfor. Liverpools utfordring er at de nsker ta opp kampen med Manchester United, Manchester City, Chelsea og Arsenal, men de akter/evner ikke konkurrere med de finansielt. Mange gjr et stort poeng ut av at Liverpool har brukt store penger p overganger under Rodgers, men i all den tid klubben ogs er ndt til holde lnnsutgiftene nede er de tallene litt villedende. Da Liverpool kom p 2. plass i 2014 hadde klubben en omsetning p 256 millioner pund, 100 millioner mindre enn Manchester City og 200 millioner mindre enn United.



I Swansea hadde Brendan Rodgers vist at et lag kan bli mer enn summen av sine enkeltspillere dersom alle drar i samme retning og dersom alle jobber etter en felles filosofi. For Liverpools amerikanske eiere, som nsker finne en slags fotball-versjon av moneyball, m Rodgers sitt Swansea ha vrt det perfekte eksempelet p hva de er p jakt etter.

Men nr man har sett Liverpool denne sesongen er det et sprsml som dukker opp mer enn noe annet: Hvor har det blitt av Rodgers sitt konsept? Hvor har det blitt av death by football? Hvor har det blitt av mannen som med nesten religis overbevisning forklarte oss at If you can dominate the game with the ball, you have a 79% chance of winning a game of football. If you're better than the other team with the ball, you've got an 8 out of 10 chance, nearly, of winning the game?



Man kan kanskje vre uenig i dette, eller kanskje fle at det er en litt meningsls pstand, men dette var Brendan Rodgers. Det var det han stod for. Det var disse prinsippene som hadde tatt han fra lageret i Reading og til trenerbenken p Anfield. Hvor ble de av?

Da han ble ansatt gikk Liverpool i gang med kvitte seg med spillere fordi de ikke passet inn i Rodgers sitt system. Men i sin siste kamp som Liverpool-manager satt Rodgers p benken og s nysigneringen James Milner, en av lagets best betalte spillere, bomme p halvparten av pasningene han prvde seg p. For tre r siden ble Andy Carroll ble sendt p dr fordi han ikke passet inn, mens denne sommeren hentet man Christian Benteke for 32.5 millioner pund.



I den elleville andresesongen, da Suarez, Sturridge og Sterling herjet, gjorde Rodgers klokt i bremse ned tiki-taka-tendensene og heller sette opp laget til sl mer direkte pasninger til den lynraske lperrekka. Det er alltid et godt tegn nr en manager kan tilpasse metodene sine fordi et lag har penbare styrker spille p. Men med Suarez i Barcelona, Sterling i Manchester og Sturridge tapt til skader, var det tydelig at Liverpool denne sesongen mtte sette sammen et nytt lag.

Kort tid fr han fikk sparken p sndag sa Rodgers det samme til pressen: If we are to replicate what we did two years ago, we will have to build something. That will take time. Men hva slags prinsipper l i grunn for denne gjenoppbyggingen? De har Christian Benteke i boksen, men slr ingen innlegg til han. De har en manager som tror p ballbesittelse og death by football, men som ender opp med hente James Milner som sentral midtbanespiller.

Liverpool denne sesongen har sett ut som et lag helt uten en tydelig plan, helt uten en tydelig filosofi. De har med andre ord vrt det stikk motsatte av det Brendan Rodgers ble hentet for bygge. Og da er det kanskje ikke rart at eierne velger avslutte arbeidsforholdet.

Hvor veien gr videre for Liverpool er vanskelig sp, for uansett hvem de ansetter vil de fundamentale problemene vre de samme:De vil fortsatt vre en klubb med et ambisjonsniv som ikke str i stil med deres finansielle muskler. Og mye tyder p at overgangskomiteen, som har skutt mye bom p markedet de siste par sesongene, vil best. Dette er ikke problemer som en ny manager automatiskvil lse.

En halv milliard for Sterling er helt naturlig

Etter mye frem og tilbake har Raheem Sterling endelig ftt overgangen han nsket seg. Selv om det aldri er positivt miste en av sine beste spillere kan man ane en bitteliten seier for Liverpool i at etter flere uker med frem og tilbake, mas og medielekkasjer, s ender Manchester City opp med betale omtrent den prisen Liverpool har vrt ute etter hele tiden.

Og det er en overgangssum som vekker oppsikt. Dersom summen som rapporteres i kveld stemmer vil det vre snakk om tidenes 11. dyreste kjp*. Instinktivt virker det litt voldsomt. Sterling har et fabelaktig maksniv og et ubestridt potensiale, men han er ujevn i prestasjonene - og det er ting som tyder p at han har litt hente nr det gjelder mentalitet og innstilling.

Men for forst hvorfor Manchester City blar opp over en halv milliard norske kroner er det viktig forst at det er ikke bare det en spiller gjr p banen som definerer hva han er verdt. En av de strste rsakene til at Liverpool midt oppi alt fjaset kunne sitte helt rolig og st p sitt er at Raheem Sterling er en av ekstremt f supertalenter i verden som Premier League definerer som home grown.



Home grown-regelen er i seg selv litt teit. Det er en form for kvotering som formodentlig ble innfrt for oppmuntre klubber til gi sjanser til egne spillere, og om ikke egne s hvertfall engelske spillere (UEFA har tilsvarende regler i Champions League). 8 av 25 spillere en klubb melder p for spill i Premier League m ha vrt registrert hos en engelsk klubb i tre sesonger eller flere fr spilleren fylte 21 r. Det er en litt rar mte definere egenproduserte spillere p, fordi det betyr i praksis at franske Gael Clichy er home grown i England, mens Eric Dier (som er fdt i Cheltenham og har to engelske foreldre) ikke er det. Uansett er det n slik at klubber er ndt til ha et visst antall engelskmenn eller spillere som har vrt i England siden de var juniorer.

Manchester City har ikke det.



Fr Sterling kom p plass hadde Manchester City kun tre spillere i stallen sin som blir definert som home grown. I praksis vil det si at de bare kunne meldt p 20 spillere til spill i Premier League neste sesong. Dette er naturlig nok en voldsom ulempe, og noe City m gjre noe med. I tillegg til mangelen p egenproduserte spillere hadde City den hyeste snittalderen p startoppstillingen sine i hele Premier League.

S nr Manchester City-ledelsen satt seg ned og planla hva klubben skulle foreta seg p overgangsmarkedet denne sommeren var to ting klart: De mtte ha engelske spillere, eller i det minste spillere som defineres som egenproduserte i England, og de mtte ha unge spillere. Dersom man skulle prvd lage en liste over engelskproduserte spillere under 25 som er gode nok til spille en rolle for et lag som sikter p vinne Premier League, vel, det ville blitt en kort liste. Og Raheem Sterling ville vrt helt i toppen.

S Sterling-prisen kom alltid til bli hy. Manchester City har masse penger og f alternativer. I tillegg til at City har den utmmelige pengesekken til Abu Dhabis kongefamilie i ryggen, s har hele overgangsmarkedet i England ftt en enorm kapital-innsprytning i form av Premier Leagues vanvittige nye TV-avtale (en avtale som er strre en brutto nasjonalprodukt i land som Moldova, Haiti, Rwanda, Niger, Kosovo, Kirgisistan, Liechtenstein, Guinea, Sierra Leone, Montenegro og Togo). Den nye avtalen har frt til at lag som Swansea og Newcastle kan gjennomfre overganger som i andre land kun ville vrt innen konomisk rekkevidde for toppklubbene. Og det n naturlig at overganger mellom toppklubber i Premier League vil komme til involvere fryktelig mye penger.

Som Damien Comolli, tidligere sportsdirektr i Liverpool og Tottenham, sa til Joismar fr den nye TV-avtalen kom p plass: Jeg har jobbet i denne industrien p det verste nivet i 17 r. Og alle styreformenn jeg har jobbet for, i alle klubber, nr det kom en ny TV-avtale s har de sagt denne gangen skal ikke pengene g rett i lommen p spillere og agenter, vi er ndt til investere i fasilitetene, i treningsanlegget, i akademiet, etc. Men hver gang skjer det samme, pengene gr rett til spillere og agenter, og til managere. S, om du ser p trender i TV-inntekter og overgangssummer og lnninger, s finner du at de flger hverandre tett. Premier League forventer at den neste TV-kontrakten kommer til bli enda strre igjen, og da kan du vre sikker p at overgangssummene og lnningene ogs vil g opp igjen.

Om Raheem Sterling er verdt pengene eller ikke, vel, for svare p det m man ta den litt kompliserte diskusjonen om hvordan man egentlig definerer en spillers verdi. Faktum er at Manchester City har massse penger, de er ndt til hente spillere fra en viss kategori, det finnes veldig f spillere i denne kategorien. Det handler om noe s enkelt som tilbud og ettersprsel. Og det er fristende si at Premier League og UEFA sitt kvoteringssystem gjr at lovende unge spillere n er verdt sin vekt i gull. Men det er feil, de er faktisk verdt mye mye mer enn som s.

*Om man gr etter Wikipedias liste, og uten at jeg har gransket kildematerialet dens alt for grundig s virker den noks presis.

Toget er i ferd med g for Liverpool

De siste to tirene har stadig strre sponsor- og TV-avtaler skutt stadig strre pengesummer inn fotballen, og resultatet har vrt tydelig: De rike klubbene blir stadig rikere, og europeisk fotball domineres n av et kartell av superklubber. Etter ha gjort et comeback i det gode selskap denne sesongen risikerer n Liverpool bli akterutseilt for alvor.

Det er et tall som mer enn noen andre illustrerer de enorme konomiske forskjellene i Europeisk klubbfotball: 18%. Inntekten til de tte kvartfinalistene i Champions League forrige sesong utgjr 18% av den totale inntekten til alle de over 900 eliteserieklubbene i Europa. Vi ser ogs en tydelig trend til at det er stort sett de samme klubbene som nr langt i Champions League hver sesong. Som Jonathan Wilson konkluderte i The Guardian for et par r siden: Superklubbenes ra har begynt.

I Premier League ble de fire lukrative Champions League-plassene i en rrekke dominert av et fast kartell bestende av Manchester United, Arsenal, Chelsea og Liverpool. S etablerte var disse fire at de p folkemunne kun ble referert til som the top four. De ble utfordret i ny og ned av lag som Everton og Tottenham, men ingen av disse hadde tilstrekkelige finansielle muskler til klore seg fast.

Premier League-sjef Richard Scudamore hadde ikke spesielt mye imot dette. I 2007 innrmmet han at for Premier Leagues globale appell kunne det faktisk vre en fordel: Diskusjonen om at kun visse lag kan vinne Premier League er egentlig et hjemlig fenomen. I Asia er det nesten motsatt. Fans her er begeistret for at det er klubber de har hrt om som vinner. Det er som Tiger Woods eller Roger Federer-faktoren. Folk hper kanskje andre spillere skal vinne mesterskap, men nr disse to gjr det er det mer interesse.

Klubbene som utfordret den etablerte firerbanden slet med en klassisk Catch 22: For kvalifisere seg til Champions League trengte de penger de kun kunne tjene ved spille i Champions League. Firerbanen ble imidlertid rokket av at Abu Dhabis kongefamilie kjpte Manchester City og begynte pumpe inn ekstreme pengesummer, nok til utfordre den etablerte eliten og til slutt vinne serien. Liverpool, som p tiden hadde problemer bde p eier- og manager-siden, var laget som mtte vike for City.

I et par r s det ut som om City enkelt og greit hadde erstattet Liverpool, og at vi n hadde en ny firerbande. S kom fjorrets sesong, der Manchester United ikke klarte takle Sir Alex Fergusons avgang spesielt godt og Liverpool leverte prestasjon som var like imponerende som den var uventet.

Noe som bringer oss til dagens kamp, Liverpool mot Arsenal. Med Suarez solgt, Sturridge skadet, Gerrard p hell og mange nye spillere integrere i laget har Liverpool slitt denne sesongen, men de siste par mnedene har de p imponerende vis klart klore seg inn i topp 4-kampen. Manchester United har trblet nok i Van Gaals frste sesong p Old Trafford til at Liverpool hadde en realistisk mulighet til knabbe en topp 4-plass i r ogs. Men etter ha tapt den ekstremt viktige kampen mot United i forrige runde mtte Liverpool f et resultat mot Arsenal i dag. Slik gikk det ikke

Faren for Liverpool dersom de n ikke klarer en Champions League-plass, og det er veldig lite som tyder p at de gjr det, er at det kan bli akterutseilt fullstendig. Manchester City og Chelsea har penger i ryggen p eiersiden som Liverpool aldri kan matche, Manchester United har nesten dobbelt s store kommersielle inntekter som Liverpool og Arsenal tar inn nesten dobbelt s mye som Liverpool i ret i billettinntekter. Uten Champions League-penger har Liverpool veldig drlige forutsetninger for konkurrere disse fire klubbene over tid.

FSG, Liverpools eiere, er klar over dette og prver kompensere ved vre smarte. De vil prve finne verdi i overgangsmarkedet, de vil kjpe billig og selge dyrt. Det er en strategi Tottenham har prvd i mange r, og det har kun lykkes i etablere de som et lag som alltid er i nrheten men aldri kommer over mlstreken.

Det hadde vrt flott om det var slik i fotballen at smarte valg p overgangsmarkedet, kloke og innovative trenere og godt arbeid p treningsfeltet kan overvinne r pengemakt over tid. Problemet er bare at det finnes veldig f eksempler i toppen p at det er mulig. P kort sikt gr det an, slik Liverpool og Atletico Madrid gjorde det i fjor, men hva ble resultatet? Begge mistet toppscoreren sin til en rikere klubb, og i r er hierarkiet tilbake til det normale.

I dag var Liverpools kanskje siste sjanse til klore seg fast i toppen. Ved sl Arsenal i dag ville de holdt liv i kampen om ta fjerdeplassen, mest sannsylig p bekostning av Manchester United. Detville de srget for en ny sommer med urolighet og trbbel p Old Trafford, og en ny sommer der Liverpool kunne fristet spillere i overgangsmarkedet med Champions League-spill.

I stedet er det n all grunn til tro at de fire rikeste klubbene i Premier League kan komme til etablere en ny firerbande, som dominerer de gullkantede Champions League-plassene i revis fremover p samme mte som den gamle firerbanen gjorde det. Dessverre for Liverpool kan de bli ndt til venne seg til vre p utsiden.

Kontraktsvas

En ung og lovende engelsk landslagsspiller er i kontraksforhandlinger med klubben sin. Klubben har mistet noen viktige navn i det siste og er ndt til holde p stjernene som er igjen. Det gr rykter i avisene nesten hver dag, og det er tydelig at bde spillerens representanter og klubben begge setter ut informasjon i pressen. "Jeg er ikke en type person som gr etter penger. Alt handler om fotballen, jeg har alltid tatt avgjrelser basert p fotballen", sier spilleren i et intervju.

Nei, vi snakker ikke om Raheem Sterling og Liverpool, men Theo Walcott p senhsten 2012. Walcott insisterte p at penger ikke var en faktor, og at det viktigste var at han fikk spille spiss. "Jeg blir ikke pvirket av penger, sa han. "Det handler om bli satset p som spiss. Jeg ble hentet som spiss, og det er p tide at jeg fr spille fremme n. Jeg har lrt mye av spille ving, nr du ser p hva jeg har gjort det siste ret s tenker jeg at jeg kan gjre enda mer. Forhpentligvis s fr jeg muligheten til det, jeg er desperat etter det".

Overbevisende saker. Like overbevisende som nr Raheem Sterling ondag ettermiddag forteller BBC at hans kontrakskonflikt med Liverpool ikke handler om penger. "Det handler ikke om penger i det hele tatt", sier han. "Folk tenker bare at jeg vil ha mer, men det er ikke tilfellet. Jeg er bare en guttunge som liker spille fotball".


Mens Theo Walcott holdt sine "jeg vil spille spiss"-monologer i 2012 visste alle journalister i London som hadde et forhold til Walcotts representanter at problemet var som flger: Walcott ville ha minst 100 000 pund i uken, mens Arsenal ville bare tilby et sted mellom 80 og 90 000. Enden p visa ble at Walcott i januar 2013 signerte en ny kontrakt verdt 100 000 i uken og erklrte at "jeg har sagt hele tiden at jeg nsket bli vrende i Arsenal, og jeg er glad i vi ble enige om en avtale som alle var fornyde med". Hvor ofte har du sett Walcott spille spiss siden det? Hvor ofte har du hrt Walcott klage p at han ikke fr spille spiss siden det? Han var kanskje "desperat", som han sa, men det han var desperat etter var en litt bedre lnn.



P samme mte som i Walcott-situasjonen er det n en pen hemmelighet at det det dreier seg om er at Raheem Sterling vil ha rundt 140 000 pund i uken, mens klubben "bare" vil tilby 100 000. Sterling kan fortelle BBC hva han vil, men det er dette hans representanter har formidlet til pressen.


Samtidig er det nesten komisk se hvor mange overgangssaker som har blitt trykket om Sterling i avisene i vinter. Nr en engelsk avis trykker, for eksempel, at Real Madrid er interessert i Sterling, s har de alltid en kilde. Det kan kanskje virke slik, men de dikter ikke disse tingene opp. Kilden, grovt forklart, kan enten vre p Real Madrid-siden, Liverpool-siden, eller Sterling-siden av det hele. Nr Sterling er i kontraktsforhandlinger med Liverpool - hvem tror vi forteller avisene at Real Madrid vil ha han? Uansett hva utfallet blir, s tror jeg alle kan vre enige om at Sterling-situasjonen har blitt hndtert p fryktelig klnete vis av spilleren og hans representanter.

Dette tyset illustreres mest tydelig nr Sterling i BBC-intervjuet konfronteres med overgangsyktene (som hans egne representanter har satt ut): "Jeg prver drepe de", sier han om ryktene. Like etter sir han at han er "smigret" over bli koblet til Arsenal. Han sier ikke at "jeg bryr meg ikke, jeg er bare opptatt av spille for Liverpool". Han sier ikke at "jeg flger ikke med p snne spekulasjoner". Han sier ikke at "det er uaktuelt for meg skifte klubb uansett". Han sier at han er smigret. Bra jobba der Raheem, der drepte du det ryktet.


Det er ikke noe galt i at spillernes agenter jobber for skaffe best mulig avtale for klientene sine - de fr raskt sparken av spilleren dersom de ikke gjr det. Men det er en fornrmelse mot supporternes intelligens prve pst at dette ikke handler om penger nr spillerens egne agenter har brukt halve vinteren p lekke til pressen hvor hvor mye spilleren vil ha. Uansett hva problemet til Sterling er s forsvinner det nok raskt s fort Liverpool enten blar opp - eller selger han til Manchester City eller noe snn.