hits

Manchester United

Stilkarakteren fr vente

Det stemmer sikkert at Mourinho ikke passer helt inn i Manchester United. Men ingen kommer til bry seg nr han vinner.

Det finnes forskere som argumenterer for at fotball egentlig er mye mer tilfeldig enn noen av oss har lyst til innrmme. Dersom lag A slr lag B, som s slr lag C s skal, logisk sett, ikke lag C sl lag A. Men som vi alle vet skjer dette hele tiden, og konklusjonen er da at en fotballkamp ikke ndvendigvis er en effektiv mlestokk for hvilket lag som er best. Det gjr det hvert fall vanskelig gi noe tydelig svar p hva "best" egentlig betyr.

Og siden det ikke er s enkelt som at det beste laget vinner, s faller det til media og ymse sofasynsere av varierende kaliber forklare hvorfor ting gr som de gr. Min flelse er at vi har en tendens til ukritisk se p hva vinnerlaget har gjort og konkludere med at det ndvendigvis m vre bra - og motsatt.

Derfor har det vrt litt snodig lese alle rapportene denne uken om Louis van Gaals ymse eksentrisiteter. danse p graven til nylig avsatte managere er en kjent og kjr tradisjon i England, og det er s si alltid slik at dersom en manager fr fyken s flger et lite jordskred av presseoppslag om hva han gjorde galt. Spillere, trenere og direktrer som var misfornyde med den utgende sjefen fler, n som kongen er dd, at de trygt kan lekke sine skrekkhistorier til media (anonymt, selvsagt).

Slik gikk det til at vi denne uken fikk lese om den totalt urimelige van Gaal, som tvang spillerne til doble treningskter og lange spillermter p treningsleiren (hyl!), som sendte e-poster med evalueringer av spillernes prestasjoner (skrik!), og som tvang spillerne til flge en taktikk fremfor bare gjre som de selv ville p banen (vrl!). Siden United spilte drlig fotball og havnet p 5. plass blir disse tingene hentet frem som bevis p van Gaals udugelighet. Min mistanke er at dersom de hadde vunnet s hadde akkurat de samme tingene blitt omtalt som eksempler p hans fortreffelighet.

Jeg mistenker dette fordi vi har sett det, gang p gang. Nr Jos Mourinhos disiplinerte, hardtarbeidende og godt forberedte Chelsea-lag vinner serien skrives det side opp og side ned om hvor grundig han jobber, hvor hardt han pisker spillerne, og hvor lange dossierer han forbereder om motstanderne. Men nr laget taper er storyen at han er for streng med spillerne, taktikken for negativ og at spillerne ikke fr frihet. Mannen og hans metoder forblir, stort sett, de samme.

Nr et lag som blir kjrt hardt p trening vinner er det fordi den gode gammeldagse manageren har tynet laget i form. Nr det samme laget under den samme manageren med de samme metodene taper, da er det fordi han en bakstreversk tomsing som har slitt ut spillerne.

Nr en manager som gir spillerne sine frihet vinner s er det fordi han lar de uttrykke seg, nr det samme laget og den samme manageren med de samme metodene taper er det fordi han er taktisk naiv.

Nr et lag som roterer mye p laget vinner er det bevis for at rotering er bra, nr et lag som roterer lite vinner er det bevis p at rotering er undvendig. Ditto med ballbesittelse. Ditto med unge eller erfarne spillere. Ditto med bruk av sportvitenskap. Ditto med det aller meste.

I fotballen er resultatene prismen som all metodikk vurderes gjennom.

Derfor tror jeg egentlig ikke det har s mye si at Jos Mourinho og hans metoder egentlig ikke er en spesielt god match i Manchester United. Ikke s lenge han vinner.

Det er riktig at hans reaksjonre taktiske instinkter og hans skepsis til unge spillere str drlig til Uniteds historie og tradisjoner. Men dersom han vinner (og det pleier han jo gjre) s finner vi alltids en mte vri akkurat det til noe positivt. "Mouinhos pragmatisme var akkurat det United trengte", kommer vi til si. 

Jose Mourinho er i det hele tatt et vandrende eksempel p at gode resultater trumfer alle andre hensyn i fotballen. Til tross et mangfold av eksempler p egoistisk, barnslig og fjasete oppfrsel fra den selvutnevnte "Special One", til tross for at lagene hans har vrt jevnt over usympatiske, til tross for at han kan tre noe voldsomt p omgivelsene sine, s er han fortsatt en av fotballens mest ettertraktede lagledere. Fordi han vinner.

I hans frste periode som Chelsea-trener hadde Mourinho enorm suksess, men lagets identitet var ikke det eier Roman Abramovitsj var ute etter. Han ville ha et lag som var beundret og respektert, mens Mourinhos metoder vant f venner utenfor den bl menigheten. Da Abramovitsj mtte Carlo Ancelotti for frste gang i 2008 sa han at han ville ha et lag med en identitet som Manchester United, Liverpool, AC Milan, ikke som mitt Chelsea.

Men Mourinho viste seg vre vanskelig erstatte: Mellom 2007 og 2013 vant Chelsea bare ett seriegull (sammenlignet med to p tre sesonger under portugiseren). Abramovitsj vendte seg tilbake til Mourinho, som tok Chelsea til toppen igjen. Abramovitsj hadde lrt en av de evige sannheter for en toppklubb: Flott fotball, respekt og beundring fra nytrale, dette er ting en toppklubb nsker. Men suksess, det er noe en toppklubb trenger. Og det er stor forskjell p nsker og trenger.

Da Sir Alex Ferguson ga seg i United hadde laget vunnet fem seriemesterskap de siste sju sesongene. Klubben hadde rd til tenke p hva de nsket. De nsket ikke at en mann som Mourinho skulle lede klubben. N, etter tre r med 7. plass, 4. plass og 5. plass, har de ikke friheten til tenke slik lenger. N handler det hva klubben trenger. United nsker spille fin fotball, de nsker dyrke frem unge spillere, men de trenger kjempe i toppen. De trenger vinne serien igjen. Det er ingen managere i verdensfotballen som er sterkere garantist for akkurat dette. S fr stilkarakteren og metodepreferansene komme senere.

System i Van Gaalskapen?


Se for deg en en illsint, skabbete, uvasket og utsultet hund. Foran hunden ligger et saftig kjttstykke. Hunden glefser, jafser, gneldrer og bjeffer, og det eneste som hindrer hunden i fortre kjttstykket er en rusten kjetting. Kjettingen ser sliten ut, og for hvert utfall hunden gjr ser det mer og mer sannsynlig ut at den vil ryke. Dette er, i grove trekk, forholdet mellom Louis Van Gaal og den engelske pressen. Eller, det var det, fr seierne mot Tottenham og Liverpool.

Engelske spaltister og fotballkorrespondenter kldde i fingrene etter f idioterklre hollenderen. Det eneste som holdt de tilbake, den rustne kjettingen, var Manchester Uniteds resultater og ligaposisjon. For selv om de frste ni mnedene av Van Gaals United-karriere har vrt skuffende p mange mter, s har resultatene strengt tatt ikke vrt helt katastrofale.

Likevel var ballyas assorterte eksperter og synsere mektig lei. De var lei de merkelige laguttakene og de snodige formasjonene. De var lei av at United tilsynelatende kun hadde to gir: Enten sl masse meningslse kortpasninger, eller mke ballen opp til Fellaini. Og mest av alt var de fryktelig lei av at Van Gaal hele tiden snakket om filosofien sin, for det var lite filosofi spore p banen.

S kom det som fles som et vendepunkt: Kampene mot Tottenham og Liverpool. Det skal sies at Tottenham var katastrofalt svake og at Liverpool skjt seg selv i foten, men spillemessig s United ut som et veldig annet lag enn det som mtte Newcastle og Arsenal i kampene fr. Endelig s Van Gaals menn ut som et Manchester United-lag, har mange sagt. Men det er kanskje mer interessant at Manchester United endelig s ut som et Van Gaal-lag.



Da
Johan Cruyff og Rinus Michels' Ajax herjet med alt og alle p 70-tallet var Van Gaal en relativt lovende (men fryktelig treg) spiller p Amsterdam-klubbens reservelag. Han s p nrt hold hvor effektiv Cruyffs total football kunne vre, og da han selv ble trener tok han med seg mange av grunnprinsippene derfra. Brett ut spillet for skape rom nr laget ditt har ballen, komprimer spilleflaten s mye som mulig nr motstanderen har den. Konstruer trekanter, spill ballen p bakken, hold ballen i laget fremfor spille p hy riksiko. Men i motsetning til Cruyff, som dyrket individet og mente spillerne mtte ha frihet, var Van Gaal dypt skeptisk til alle former for individualisme. I Van Gaals system har alle spillere en tydelig definert jobb, og den jobben skal de holde seg til.



Gerard van der Lem, Van Gaals assistenttrener i Ajax og Barcelona, forklarer det mest fundamentale i Van Gaals filosofi i David Winners bok Brilliant Orange: Vi snakket hele tiden om balltempo, tid og rom. Hvor er det mest rom? Hvor er spilleren som har mest rom? Hvor er spilleren som har mest tid? Det er der vi m spille ballen. Mlet er transportere ballen til den offensive spilleren som har mest tid og rom s fort som mulig ? og langs bakken, siden pasninger i luften er mye vanskeligere f raskt under kontroll. Men pasninger skal ikke sls med alt for stor risiko; dersom en midtbanespiller ikke ser en ledig angrepsspiller foran seg skal han sl en rask sidepasning, ikke risikere balltap med en optimistisk stikkpasning eller ? gud forby ? drible.



Vingene har lov utfordre, men bare om de kun har n motspiller foran seg. Vr mte tenke p var at dersom det var to forsvarsspillere som markerte en av vre spillere, betydde det at et annet sted var en av vre spillere ledig. S vi prvde heller finne den ledige spilleren. Dersom Finidi George eller Marc Overmars befant seg i en-mot-en-situasjoner, kunne de selvsagt drible. Men p toppniv n om dagen er det veldig vanskelig drible forbi to spillere. Forsvarsspillerne er raskere og mer hensynslse for hvert r som gr. Kommer du forbi en s blir du bare felt av den neste. S det er bedre spille seg ut og finne den ledige mannen, forklarte Gerard van der Lem.



Akkurat dette er noe av det Van Gaals United har hstet mest kritikk for denne sesongen. Daley Blind er ndt til se opp og sl flere pasninger fremover, sa Gary Neville i hst. Han slr alt for mange sidepasninger og tar for mange enkle valg. Blind kom senere med sitt tilsvar, nemlig at han bare gjr det han har ftt beskjed om av Van Gaal. Dersom det er rom foran meg s kan jeg sl den pasningen, men noen ganger er det bedre holde ballen i laget, vende spillet fra side til side og bevege ballen for finne spillere som kan gjre en individuell handling.

Paul Scholes har ogs involvert seg i diskusjonen: I periodene av min karriere der jeg sluttet spille ballen fremover, eller da jeg sluttet se etter den risikable pasningen som kunne pne et forsvar, var konsekvensene de samme. Manageren sluttet ta meg ut p laget. Jeg kom tilbake p laget da jeg gikk tilbake til gjre det slik han ville ha det. Uniteds historie er bygget p offensiv fotball, noe som ikke alltid betyr at laget holdt nullen eller ikke fikk sjanser imot, klaget han i sin spalte i The Indendent i februar. Det finnes imidlertid en mellomting mellom kun sl trygge pasninger og det f masse balltap p grunn av for mange risikopasninger.



Men Van Gaals system krever en ting mer enn noe annet: Hyt balltempo. Det United-supportere har sett fryktelig ofte denne sesongen er at midtbanen deres slr kortpasninger litt p mf uten komme noen vei, fr de til slutt gir opp og slr langt. De siste tretti rene har Van Gaals lag stort sett spilt ballbesittende, men alltid med hyt tempo. Van der Lem forklarer: Balltempoet mtte vre hyt. Du mtte f kontroll p ballen raskt og perfekt. Du kunne ikke sl ballen hyt i luften, den mtte sls lavt og den mtte sls for raskt til at motstanderen kunne korrigere situasjonen. Du m ha god teknikk for sl ballen hardt og raskt over lengre avstander. Dette krever imidlertid trening. Systemet krevde pasninger i motstanders banehalvdel der rommet var begrenset. S vi trente p trekanter, pasninger i trekanter, med veldig skarp kontroll og mye bevegelse mellom tre spillere. Vi trente uendelig, uendelig p sm flater.



Det finnes flere mulige rsaker til at man ikke har sett s mye av dette fra United i r. I begge sine to siste klubb-jobber, i AZ Alkmaar og Bayern Mnchen, tok det en god stund fr ting begynte fungere. Kanskje tar det et antall timer p treningsfeltet fr laget forstr og er komfortable med det Van Gaal vil ha fra dem. Samtidig er det tydelig at Van Gaal har slitt med finne en formasjon som passer spillermaterialet.

Personlig mistenker jeg det er en viktig faktor at hverken Falcao eller Van Persie har spilt i de siste par kampene, for med spisser som str mye i ro og ikke gjr seg spillbare blir veldig vanskelig for midtbanespillerne finne de uten ty til den type optimistiske pasninger Van Gaal ikke vil ha. Samtidig er tydelig at Michael Carrick er den av Uniteds midtbanespillere som er best egnet til sette Van Gaals filosofi ut i livet, s det er nok ikke tilfeldig at spillet flyter mye bedre nr United spiller 4-3-3 med Carrick som anker. Noen av kombinasjonene mellom Herrera og Mata p hyresiden mot Liverpool s ogs ut som om de kom rett ut av Ajax-boka fra 90-tallet.

To gode kamper betyr ikke at Manchester United er friskmelde. Men etter et halvr der Louis Van Gaal ikke helt s ut som om han visste hva han skulle gjre med laget sitt, og spillerne ikke s ut som om de forstod hva han ville ha fra de, s har Manchester United n i to kamper hvertfall sett ut som et lag i Van Gaals bilde. Det er ndt til vre gode nyheter for United-tilhengerne. At Van Gaal denne uken ogs gr ut offensivt i pressen og sier han tror lagt fortsatt kan vinne serien tyder p at han selv har mer tro enn tidligere p at det gr i riktig retning.

Jukset Rooney?

For de som ikke har sett straffesituasjonen i forkant at Manchester Uniteds 3-1-ml mot Preston m reaksjonene i etterkant ha vrt litt forvirrende. P Twitter kritiserte Stan Collymore og Matt Le Tissier Rooney for filme, p BBC mente bde Roy Hodgson og Phil Neville at det ikke var filming, mens i samme studio mente Kevin Kilbane at det var filming. Iflge Preston-keeper Thorsten Stuckmann sa Rooney selv etter kampen unnskyld for at han filmet, mens Preston-manager Simon Grayson sa det var riktig med straffe, at Rooney ikke filmet men at det heller ikke var kontakt mellom spillerne. S var hva det egentlig?

I FIFAs regelverk defineres filming, eller simulering som de kaller det, som attempts to deceive the referee by feigning injury or pretnding to have been fouled. TV-bildene fra Preston-kampenviser tydelig at Rooney gikk rett i bakken uten at hjemmelagets utrusende keeper var borti han. Alts filming.

Men samtidig viser bildene ogs tydelig at Rooney m gjre en slags unnvikende manver for ikke bli truffet av Stuckmanns overilte inngripen. At han velger ikke lande p beina gjr at det hele ser litt flaut ut, men situasjonen er likevel at Stuckmann kommer ut og forstyrrer Rooney - uten selv ta ballen. Alts straffe.


For det virker veldig logikkstridig at det skal vre slik at spillere straffes for hoppe unna taklingsforsk. Gareth Bale er en av de som har formulert dette veldig tydelig da han selv ble anklaget for vre en filmer: Dersom folk vil si at jeg filmer s fr de si det, men jeg prver komme ut av veien og redde meg selv, redde karrieren min. Det er litt irriterende [nr folk sier jeg filmer] men du har folk som kaster seg inn etter deg, og jeg prver komme meg unna taklingene.



I reglene heter det forvrig ogs at det er en forseelse dersom en spiller kicks or attempts to kick an opponent eller trips or attempts to trip an opponent.Det m ikke p dd og liv vre kontakt for at det skal vre en forseelse, sprsmlet er om spilleren blir hindret eller ikke.

Rooney-situasjonen p mandag var, enkelt og greit, bde filming og straffe. Den ene utelukker ikke den andre. Det mer interessante sprsmlet er hvorfor Rooney velger g i bakken. Som Gary Neville forklarer p glimrende vis her, dersom en spiller blir utsatt for en forseelse i straffefeltet og ikke legger seg - da fr han ikke straffe. Dette har skapt en kultur der spillere fler de er ndt til overdrive.



Nr Prestons keeper kommer fykende ut som han gjorde har Rooney tre valg: Han kan hoppe unna, og sannsynligvis bli hindret fra kunne n ballen. Han vil neppe f straffe og han vil neppe score. Han kan la vre hoppe unna og la seg bli taklet. Da vil han f straffen, men han risikerer f en alvorlig skade. Alternativ tre er hoppe unna og overdrive forseelsen, og da er det nesten sikkert at han fr straffen han skal ha. Selv de mest rabiate hobbymoralister blant oss m kunne forst at de aller fleste spillere da velger alternativ tre.

Det er helt forstelig at det har blitt slik, men det er selvsagt fortsatt en uting. Men skal vi f et klima der spillere ikke fler at de m overdrive p denne mten er frst og fremst dommere ndt til bli flinkere til dmme p forseelser der spillere holder seg p beina. Nesten hver helg ser vi holding og taklingsforsk der spilleren det gr utover mister balansen, mister en fordel, men ikke fr frispark eller straffe fordi han ikke kaster seg i bakken. Skal kulturen for simulering og overdriving bekjempes m vi begynne med ikke straffe de som ikke gjr det.